Forfatterarkiv: Aleksander

Elisabeth Medbøe

Når gikk det opp for deg at du måtte engasjere deg i klimasaken?

Utgangspunktet for meg er langvarig sosialt og kulturelt engasjement. Som nyutdannet billedkunstner fikk jeg i 1985 stipend til å være 1 år i Egypt og Palestina.  Derfra flyttet jeg videre med utvekslingsstipend til India hvor jeg ble boende i mange år, spesielt Nordøst-India som har et spesielt stort kulturelt mangfold. Over alt er levekår, naturforvaltning og rettferdig fordeling av naturressurser svært synlige og aktuelle forhold som trigger store konflikter.

Hvilken form engasjementet tar er avhengig av samfunnet en bor og virker i. På 90- tallet leste jeg en statistikk over forurensning og CO2-utslipp delt per capita i alle land i verden. Jeg var svært lettet over å ikke ha tilhørt den norske statistikken hele mitt liv. Norge sitter dessuten på svært store naturressurser som har betydning for hele verden som olje, fisk, skog, men også ikke minst oljefondet ( statens pensjonsfond) som har investert og finansierer virksomheter i hele verden.

Fordi Norge ikke er tettere befolket og med lang kystlinje og store utmarks- og fjellområder blir ikke de negative konsekvensene av hvordan man utnytter naturen så synlige for folk flest, mange tror at problemene er noe som foregår andre steder i verden, men faktisk er vi ikke bedre enn andre. Forskning i 2014 viser at Norges befolkning er en av de giftigste i verden. Med FNs klimarapporter ser vi nå at klimasaken er en overordnet sak, det står om menneskehetens overlevelse. Og nå under de klimatiske endringsprosessene  stiller jeg spørsmål ved hvor mye lidelse Norge er med på å påføre andre befolkninger i verden og hvordan skal man forvalte  og fordele knappere ressurser som for eksempel mat.

Hvordan arter engasjementet seg?

Som billedkunstner tar jeg engasjementet inn i mitt kunstneriske virke. Det jeg lager blir til i en prosess av å søke kunnskap og refleksjon. Jeg er opptatt av formidling og diskusjon, å være med på å lage arrangementer der viktige tema tas opp.

Jeg ønsker å være en bevisst forbruker, spiser svært lite kjøtt, spiser mye økologisk og kortreist mat, har ikke bil, sykler for det meste og bruker offentlig transport. Det er en livsstil jeg føler meg vel med og er ikke noen forsakelse.

Hvordan ønsker du at flere skal bli engasjert?

Dette er en sak som krever stort engasjement på mange måter, folk må bli bevisst sin livsstil og klimaavtrykkene de setter som forbrukere.

Engasjementet for en sak er oftest avhengig av at folk føler seg berørt, at de er rammet. Med forholdene i Norge er ikke mange nok direkte rammet enda. Det blir derfor ekstra viktig med happenings og arrangementer som gir kunnskap og opplysning, og setter saksforhold i perspektiv. Da blir det også viktig at mange engasjerer seg i arbeidet med å skape bevissthet. Dette arbeidet er lystbetont og givende gjennom kunst og kulturelle begivenheter.

Hva utgjør den største trusselen for klimaet i dag?

CO2-utslipp!

Nordmenn spiser mer og mer kjøtt, og utslippene av klimagasser som følge av kjøttspising nærmer seg utslippene fra den norske bilparken. Fly slipper ut 176 ganger så mye klimagasser som tog. De tre B-ene: Bolig, biff og bil utgjør størstedelen av våre individuelle klimaavtrykk.

Men i Norge har vi et overordnet nasjonalt ansvar med vår oljeindustri og de investeringer Statens pensjonsfond (Oljefondet) har i ulike industrier over hele verden.

Hva gjør deg optimistisk?

Tja, vet vel egentlig ikke hvor optimistisk jeg er, det er store strukturelle endringer som skal til før man klarer å snu den prosessen med klimatiske endringer vi er inne i.

Det er store økonomiske krefter som ikke er interessert i strukturelle endringer. Men jeg håper at vår tids grasrotengasjement kan mobilisere enda mer og være en sterkere kraft enn tidligere. Med internett kan man mobilisere globalt, og man kan dele kunnskap og erfaringer på en annen måte enn tidligere.

Knus en klimamyte!

At det ikke betyr noe i verdenssammenheng hva lille Norge gjør.

Olje- og gassvirksomheten bidro med rundt en fjerdedel av de norske klimagassutslippene i 2012, nesten 14 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Fra 1990 til 2012 økte utslippene fra denne sektoren med 77 prosent.

To prosent av verdens fossile CO2-utslipp siden 1990 kommer fra norsk olje og gass. Nordmenn utgjør 0,7 promille av verdens befolkning, dette tilsvarer at vi er ansvarlig for ca 30 ganger mer CO2-utslipp per innbygger enn verdensgjennomsnittet.

Det er derfor også et spørsmål om fordeling og solidaritet. Det er viktig hvilke signaler vi gir til andre storprodusenter og befolkninger med høyt forbruk.

Kirkens nødhjelp og Fremtiden i våre hender har utarbeidet en rapport der forskere fra Statistisk sentralbyrå har sett på hva som vil skje om Norge kutter i sin produksjon av olje og gass. Konklusjonen er entydig: Det vil bidra til globalt reduserte klimautslipp, og det vil ikke ramme energiforsyninga i lavinntektsland.

De fattigste rammes dessuten aller hardest av klimaendringene. Redusert norsk oljeproduksjon kan bidra til å minske klimaendringene.

Nevn et politisk klimatiltak du tror kan få bred oppslutning blant folk flest.

Redusere oljeutvinningen og å sette krav til arbeidsgivere om å redusere CO2-utslipp pr. arbeidsplass; gjøre det lønnsomt å skape grønne arbeidsplasser.

Gi en oppfordring til norske politikere.
Ikke åpne nye oljefelt, fredning av Arktis.

Klimafestivalen 112 går av stabelen i årsskiftet 2014/2015. Vi oppfordrer organisasjoner og klimavenner over hele landet til å dra i gang egne arrangementer i festivalperioden. Hvem vil du oppfordre til å bli med?
Det er viktig at mange er med over hele landet, vil oppfordre landsdekkende organisasjoner med mange lokallag.

På hvilke områder forsømmer Norge §112 i dag?
Olje er en ikke- fornybar ressurs, og forurensningen oljeutvinningen medfører gir varig endring av natur og klima. Det er ikke å ivareta et miljø som sikrer sundhet eller disponeres langsiktig for å sikre etterslekten.

Klimaforhandlinger på månen

Treffende stemings- og statusrapport fra Cancun, av Dina Hestad, som er aktiv i Holder de Ord, Norsk klimanettverk og mye mer. Hun er i Cancun med Spire, som jobber i det internasjonale ungdomsnettverket. Et forbilde og en inspirasjon for sine mange klimavenner!


De internasjonale klimaforhandlingene  finner sted på et hotell kalt Moon Palace i Cancun, Mexico. Og et palass er det virkelig. På folkemunne blir det kalt månen, og det rettmessig, forhandlingene på månen befinner seg langt ifra den Mexicanske virkeligheten, langt ifra klimaendringer og vitenskap, og langt ifra en global avtale som må til for nå dit vi må.

Mexico er et vibrerende land med en rik kultur og mye fattigdom som gjør befolkningen sårbare for klimaendringene som en allerede ser her borte via bl.a ekstremvær og tørke. Vi bor i sentrum av Cancun, hvor tacosene, musikken og de hyggelige menneskene er overalt. På Moon Palace er det sandstrender, endeløse basseng, emorme og mange hus, tonnevis av amerikans mat og mennesker fra hele verden. Delegater tripper rundt i dress og høye hæler med ”badge’s” i forskjellige farger som gir deg adgang til denne litt absurde FN verdenen.  Man føler ikke man er i Mexico.
Les videre

Fornybare Norge

Har Stoltenberg fått deg til å miste troen på siviløkonomer? Frode Fanebust gjenreiser fagets verdighet. Møt ham og andre i morgen kl 15.30 i KlimaOppmøte-debatt om Statoil og tjæresand. Klimaforsker James Hansen stiller på videolink fra USA, og Statoil stiller til åpen debatt om spørsmålet for første gang.

I går skrev jeg om landet vårt som en atmosfærisk stormakt som er i den heldige situasjonen at vi kan yte et stort bidrag mot klimakrisen ved å la være å gjøre noe. Mer spesifikt ved å la være å åpne nordområdene våre for utvinning av olje og gass, la være å eksportere kull fra Svalbard, og la være å involvere vårt statseide oljeselskap i tjæresand. Det er selvsagt ikke alt vi kan gjøre, og heller ikke alt vi behøver gjøre. Men det vil være en meget god start.

I en undersøkelse som ble gjengitt i Finansavisen denne uken, er det Statoil de fleste nevner som Norges mest bærekraftige selskap. På ramme alvor! Dette viser at uttrykket bærekraft nå ikke bare er kidnappet av oss blårusser, men også torturert og maltraktert til det ugjenkjennelige. Bærekraft er knyttet til fornybarhet og fornuftig måtehold; et generasjonsregnskap hvor vi i dag ikke stjeler fra våre barn og barnebarn. (Noen sier riktignok «låne» i stedet for stjele, men jeg har aldri sett noen tilbakebetalingsavtale, og det som er forbrukt, kan man ikke arve.) Statoils oppgave er å pumpe opp og selge mest mulig av ikke-fornybare ressurser, og de har satt seg fore å gjøre det så raskt som mulig. Det finnes ikke det minste snev av mulighet for at deres virksomhet kan fortjene betegnelsen bærekraftig. Men tross at selve begrepet har norsk opprinnelse, kan mange så lite om det at man lar Statoil vinne en konkurranse hvor de ikke en gang er kvalifisert til å delta.

Les videre

Hvor mye vet de egentlig?

av Tormod Vaaland Burkey

Country Director (Norway), Center for the Advancement of the Steady State Economy

Miljøbevegelsen—hvis det i det hele tatt går an å snakke om noe slikt—har i alle år snakket om behovet for å informere, for å spre informasjon og kunnskap, om de problemene vi står overfor.

Selv har jeg aldri egentlig orket å gå den veien, selv om jeg til tider har latt meg provosere til å skrive noe i dagspressen. Folk flest, velgerne… det er for mange av dem og så altfor mange virker uimottagelige for informasjon. Det er et for langt lerret å bleke, vi har for lite tid. Det er for langt frem til et flertall av velgerne har den kunnskap og den forståelse de trenger for å ta ansvarlige valg, og for lenge til dagens ungdom blir morgendagens ledere. Derfor tenkte jeg at vi heller måtte satse på å informere politikere og byråkrater, de som allerede sitter i maktposisjoner, som er i posisjon til å gjøre noe med det. Vi har ikke tid til å vente på neste generasjon av ledere.

Les videre

Intervju med Robyn Eckersley

Klartenkte, engasjerte Robyn Eckersley intervjuet av Aleksander Melli – om grønne kappløp, USAs klimautfordringer, alternativer til dagens COP-forhandlingssystem. Men også om muligheter for håp, motstand og lederskap hos en voksende klimabevegelse, og hos Norge som nasjon.

Få med dere Eckersley under det avsluttende stormøtet på Folkets Hus i morgen, med videolink fra Cancún. Også på scenen: Jostein Gaarder, Stein Guldbrandsen og ordstyrer Aleksander Melli.

Robyn Eckersley er årets Arne Næss-gjesteprofessor, og oppholder seg i Norge til over nyttår. Eckersley er en av verdens ledende tenkere i krysningsfeltet mellom politisk teori og økologi.

AM The article you wrote yesterday described the climate negotiations gridlock between the US and China as part of an ongoing shift in the world’s power balance. Do you see a new cold war rearing its head in a heating world?

RE There is certainly the possibility of a tense new geopolitical divide but if it does emerge we will have to call it the ‘warming war’ given that this is the world that the G2 will deliver to us all.  But we need to counterbalance these concerns with the likelihood of a more productive form of rivalry.  In the Cold War, this took the form of a space race.  In the post-Cold war, it will take the form of a green high tech race.  China certainly intends to win this particular race and it has already raised concern in Congress.  This may be the crucial lever we need to get those in Capitol Hill galvanised. Tax breaks and more R&D won’t be enough to beat China at this game.  The US will have to put a price on carbon sooner or later.  Meanwhile, we may see more movement on this score inside the Pentagon, which needs to find an alternative transport fuel to oil and feed its electricity hungry bases all over the world.

Les videre

Foran døren til Det norske hus

Innsendt av Sondre Båtstrand, talsperson Miljøpartiet De Grønne (www.mdg.no)

Norge er nasjonen som reiser rundt i verden og deler ut penger til dem som vil feie for, eller unnlate å dumpe avfall foran, dørene sine. Her hjemme hoper avfallet seg opp foran døren til Det norske hus, og i Cancun er Norge sammen med andre land velfortjent tildelt ”Dagens fossil”-prisen av Climate Action Network

Det er så typisk norsk klimapolitikk at vi arbeider for å få fangst og lagring av CO2 inn i de grønne utviklingsmekanismene. Det later ikke til at Stoltenberg & co har fått med seg hvor mislykket ”månelandingen” på Mongstad er. Regjeringen fortsetter å propagandere for at løsningen på klimakrisen er fossil energi, særlig norsk fossil energi.

Vi andre ser at det er nettopp forbrenning av olje, gass og kull som bidrar mest til klimaendringene, men hva er det Norge eksporterer? Jo, nettopp olje, gass og kull. Et enstemmig storting mener vi skal eksportere olje og gass for å redusere kullbruken, samtidig som et enstemmig storting mener at vi skal eksportere kull sånn i tilfelle det ikke ble noe av omleggingen.

Hva om Norge heller gikk i front og satset på energisparing og fornybar energi? Hva om Norge faktisk feiet for egen dør? Da kunne vi kanskje kalt oss en miljønasjon uten å få en ekkel bismak i munnen, og da kunne Norge fått troverdighet i de internasjonale klimaforhandlingene.