Treffende stemings- og statusrapport fra Cancun, av Dina Hestad, som er aktiv i Holder de Ord, Norsk klimanettverk og mye mer. Hun er i Cancun med Spire, som jobber i det internasjonale ungdomsnettverket. Et forbilde og en inspirasjon for sine mange klimavenner!

De internasjonale klimaforhandlingene  finner sted på et hotell kalt Moon Palace i Cancun, Mexico. Og et palass er det virkelig. På folkemunne blir det kalt månen, og det rettmessig, forhandlingene på månen befinner seg langt ifra den Mexicanske virkeligheten, langt ifra klimaendringer og vitenskap, og langt ifra en global avtale som må til for nå dit vi må.

Mexico er et vibrerende land med en rik kultur og mye fattigdom som gjør befolkningen sårbare for klimaendringene som en allerede ser her borte via bl.a ekstremvær og tørke. Vi bor i sentrum av Cancun, hvor tacosene, musikken og de hyggelige menneskene er overalt. På Moon Palace er det sandstrender, endeløse basseng, emorme og mange hus, tonnevis av amerikans mat og mennesker fra hele verden. Delegater tripper rundt i dress og høye hæler med ”badge’s” i forskjellige farger som gir deg adgang til denne litt absurde FN verdenen.  Man føler ikke man er i Mexico.

Har Stoltenberg fått deg til å miste troen på siviløkonomer? Frode Fanebust gjenreiser fagets verdighet. Møt ham og andre i morgen kl 15.30 i KlimaOppmøte-debatt om Statoil og tjæresand. Klimaforsker James Hansen stiller på videolink fra USA, og Statoil stiller til åpen debatt om spørsmålet for første gang.

I går skrev jeg om landet vårt som en atmosfærisk stormakt som er i den heldige situasjonen at vi kan yte et stort bidrag mot klimakrisen ved å la være å gjøre noe. Mer spesifikt ved å la være å åpne nordområdene våre for utvinning av olje og gass, la være å eksportere kull fra Svalbard, og la være å involvere vårt statseide oljeselskap i tjæresand. Det er selvsagt ikke alt vi kan gjøre, og heller ikke alt vi behøver gjøre. Men det vil være en meget god start.

I en undersøkelse som ble gjengitt i Finansavisen denne uken, er det Statoil de fleste nevner som Norges mest bærekraftige selskap. På ramme alvor! Dette viser at uttrykket bærekraft nå ikke bare er kidnappet av oss blårusser, men også torturert og maltraktert til det ugjenkjennelige. Bærekraft er knyttet til fornybarhet og fornuftig måtehold; et generasjonsregnskap hvor vi i dag ikke stjeler fra våre barn og barnebarn. (Noen sier riktignok «låne» i stedet for stjele, men jeg har aldri sett noen tilbakebetalingsavtale, og det som er forbrukt, kan man ikke arve.) Statoils oppgave er å pumpe opp og selge mest mulig av ikke-fornybare ressurser, og de har satt seg fore å gjøre det så raskt som mulig. Det finnes ikke det minste snev av mulighet for at deres virksomhet kan fortjene betegnelsen bærekraftig. Men tross at selve begrepet har norsk opprinnelse, kan mange så lite om det at man lar Statoil vinne en konkurranse hvor de ikke en gang er kvalifisert til å delta.

av Tormod Vaaland Burkey

Country Director (Norway), Center for the Advancement of the Steady State Economy

Miljøbevegelsen—hvis det i det hele tatt går an å snakke om noe slikt—har i alle år snakket om behovet for å informere, for å spre informasjon og kunnskap, om de problemene vi står overfor.

Selv har jeg aldri egentlig orket å gå den veien, selv om jeg til tider har latt meg provosere til å skrive noe i dagspressen. Folk flest, velgerne… det er for mange av dem og så altfor mange virker uimottagelige for informasjon. Det er et for langt lerret å bleke, vi har for lite tid. Det er for langt frem til et flertall av velgerne har den kunnskap og den forståelse de trenger for å ta ansvarlige valg, og for lenge til dagens ungdom blir morgendagens ledere. Derfor tenkte jeg at vi heller måtte satse på å informere politikere og byråkrater, de som allerede sitter i maktposisjoner, som er i posisjon til å gjøre noe med det. Vi har ikke tid til å vente på neste generasjon av ledere.

Klartenkte, engasjerte Robyn Eckersley intervjuet av Aleksander Melli – om grønne kappløp, USAs klimautfordringer, alternativer til dagens COP-forhandlingssystem. Men også om muligheter for håp, motstand og lederskap hos en voksende klimabevegelse, og hos Norge som nasjon.

Få med dere Eckersley under det avsluttende stormøtet på Folkets Hus i morgen, med videolink fra Cancún. Også på scenen: Jostein Gaarder, Stein Guldbrandsen og ordstyrer Aleksander Melli.

Robyn Eckersley er årets Arne Næss-gjesteprofessor, og oppholder seg i Norge til over nyttår. Eckersley er en av verdens ledende tenkere i krysningsfeltet mellom politisk teori og økologi.

AM The article you wrote yesterday described the climate negotiations gridlock between the US and China as part of an ongoing shift in the world’s power balance. Do you see a new cold war rearing its head in a heating world?

RE There is certainly the possibility of a tense new geopolitical divide but if it does emerge we will have to call it the ‘warming war’ given that this is the world that the G2 will deliver to us all.  But we need to counterbalance these concerns with the likelihood of a more productive form of rivalry.  In the Cold War, this took the form of a space race.  In the post-Cold war, it will take the form of a green high tech race.  China certainly intends to win this particular race and it has already raised concern in Congress.  This may be the crucial lever we need to get those in Capitol Hill galvanised. Tax breaks and more R&D won’t be enough to beat China at this game.  The US will have to put a price on carbon sooner or later.  Meanwhile, we may see more movement on this score inside the Pentagon, which needs to find an alternative transport fuel to oil and feed its electricity hungry bases all over the world.

Innsendt av Sondre Båtstrand, talsperson Miljøpartiet De Grønne (www.mdg.no)

Norge er nasjonen som reiser rundt i verden og deler ut penger til dem som vil feie for, eller unnlate å dumpe avfall foran, dørene sine. Her hjemme hoper avfallet seg opp foran døren til Det norske hus, og i Cancun er Norge sammen med andre land velfortjent tildelt ”Dagens fossil”-prisen av Climate Action Network

Det er så typisk norsk klimapolitikk at vi arbeider for å få fangst og lagring av CO2 inn i de grønne utviklingsmekanismene. Det later ikke til at Stoltenberg & co har fått med seg hvor mislykket ”månelandingen” på Mongstad er. Regjeringen fortsetter å propagandere for at løsningen på klimakrisen er fossil energi, særlig norsk fossil energi.

Vi andre ser at det er nettopp forbrenning av olje, gass og kull som bidrar mest til klimaendringene, men hva er det Norge eksporterer? Jo, nettopp olje, gass og kull. Et enstemmig storting mener vi skal eksportere olje og gass for å redusere kullbruken, samtidig som et enstemmig storting mener at vi skal eksportere kull sånn i tilfelle det ikke ble noe av omleggingen.

Hva om Norge heller gikk i front og satset på energisparing og fornybar energi? Hva om Norge faktisk feiet for egen dør? Da kunne vi kanskje kalt oss en miljønasjon uten å få en ekkel bismak i munnen, og da kunne Norge fått troverdighet i de internasjonale klimaforhandlingene.