Forfatterarkiv: Ingvild Sollund

Dagens §112-profil – Mari Gjengedal

Mari Gjengedal

Når gikk det opp for deg at du måtte engasjere deg i klimasaken?

Engasjementet har nok vært der så lenge jeg kan huske, det var aldri noe avgjørende aha-øyeblikk. Men etter hvert som vi har fått mer kunnskap og også i større grad kan se konsekvensene av klimaendringene og hvor urettferdig de slår ut, har engasjementet blitt større og større.


Hvordan arter engasjementet seg?


Jeg er leder for miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire, så nå for tiden bruker jeg omtrent alt av min tid på klimasaken og andre viktige Spiresaker. Det er veldig spennende å kunne vie så mye energi og engasjement til noe så meningsfylt.

Hvordan ønsker du at flere skal bli engasjert?

Med tanke på kunnskapsnivået i befolkningen, er andelen nordmenn som er medlem i miljøorganisasjoner veldig lav. Jeg skulle ønske flere engasjerte seg ved å melde seg inn i organisasjoner de støtter. Det er jo slik medlemsorganisasjoner får gjennomslag, og det er enkelt for folk som ikke har mye tid i hverdagen for klimaengasjement å likevel være støttemedlemmer. I tillegg er det utrolig mye man kan gjøre i hverdagen som virkelig monner. Når mange nok sykler til jobb, bor i mer energieffektive hus, slutter å kaste mat og sparer på strømmen, kan vi virkelig begynne å se endringer i samfunnet! Jeg tror det er en tendens til at folk tenker at klimakrisen skal løses av noen andre, og ikke husker på at endring begynner med oss selv. Den endringen kan man begynne med her og nå, i dag.



Hva utgjør den største trusselen for klimaet i dag?

Det er synd å si det, men det ser faktisk ut som det er politikerne. Vi mangler ikke kunnskap om hva som trengs å gjøres for å snu klimaendringene. Og det er nok av folk som krever endringer i samfunnet, både organisasjoner og privatpersoner. Politikerne har som ansvar å sørge for en bærekraftig og ansvarlig politikk, men likevel tør de ikke gjøre tilakene som trengs, og det som gjøres går altfor sakte. Både internasjonalt og på hjemmebane er dessverre politikerne i altfor stor bremseklosser, og bruker for mye tid på å diskutere framfor å faktisk gjøre det som må til.

Hva gjør deg optimistisk?


Å engasjere meg i en ungdomsorganisasjon og se at det er så mye energi, kunnskap og idealisme blant unge mennesker! Det gjør meg optimistisk på framtidens vegne.

Knus en klimamyte!


At Norge er et foregangsland innen klima. Mange tror vi er kjempeflinke til å kutte egne utslipp, men dessverre er det langt fra sannheten. I realiteten øker utslippene våre, og den eneste grunnen til at det ikke synes på regnskapene, er at vi kjøper oss fri gjennom kvoter fra andre land. Hvis Norge skal bli et foregangsland må vi slutte med frikjøpingen og begynne å kutte på hjemmebane! Det er først da vi får troverdigheten vi trenger.



Nevn et politisk klimatiltak du tror kan få bred oppslutning blant folk flest.


Spires forslag om å få etablert et nasjonalt Framtidsombud (et ombud for framtidige generasjoner og bærekraftig utvikling) har allerede fått støtte fra 37 små og store sivilsamfunnsorganisasjoner, og jeg tror at når folk flest begynner å høre om denne ideen, kan den komme til å få stor støtte. Jeg tror et slikt ombud kan hjelpe både politikere og vanlige folk til å tenke mer gjennom hvilke konsekvenser det vi gjør i dag vil ha for våre barnebarn og tippoldebarn, og det vil være et viktig klimatiltak fordi det først og fremst er framtidige generasjoner som vil måtte ta regningen for klimaendringene.


Gi en oppfordring til norske politikere


Vis litt mot! Vi vil ha mindre prat og mer handling. Og hør på rådene som Spire og andre kompetanseorganisasjoner kommer med. Det er ofte mye lurt i dem.

På hvilke områder forsømmer Norge §112 i dag?


Generelt trenger paragrafen og pliktene staten har overfor befolkningen, å bli langt mer debattert og trukket fram i lyset. Jeg er først og fremst opptatt av det langsiktige perspektivet, som ofte kan komme litt i glemmeboken når man snakker om politiske prioriteringer og hensyn til folk som lever her og nå. Paragraf 112 slår tydelig fast at også framtidige generasjoner har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Vi vet at produksjonsevnen til mange ressurser undergraves i dag, og at mangfoldet trues. Dermed handler staten klart i strid med det de er forpliktet til, og det fins ingen mekanisme i dag som kan holde staten ansvarlig overfor rettigheter som framtidige generasjoner frarøves. Dette vil jeg si er den største forsømmelsen i §112, og også en viktig grunn til at vi trenger et framtidsombud!

 

Partigradestokken

Jeg fikk med meg partilederutspørringen av Stoltenberg på P2 i morges, og statsministerens smidige svar på journalistens gode klimaspørsmål minnet meg om noe han sa for et par år tilbake:  «Hadde Norge bestemt her i verden, hadde klimakrisen vært løst.» Plutselig ble jeg inspirert til å regne ut hva de ulike partienes programmer ville bety for jorden anno 2100, hvis de fikk regjere i en tenkt, utopisk verden der alle land var som Norge:

FrP: 6 grader global oppvarming ift førindustriell tid: En sjette masseutryddelse av jordens arter, med kun små lommer av menneskelig sivilisasjon langt nord og sør på jorda. Men lave avgifter.

H: Det samme, muligens med litt flere innvandrere.

AP: 6 + også her, ettersom Stoltenbergs mantra om å «vri over fra kull til gass» er å vri seg unna behovet for å la store deler av verden resterende fossile reserver bli under bakken. En rekke nye studier viser at metanlekkasje fra gassutvinning, særlig skifergass hentet opp ved fracking, opphever enhver klimagevinst fra gass som overgangsløsning. Dessuten var det han sa om å støtte en «forsiktig og skrittvis» utbygging på norsk sokkel, en så stor løgn at den nærmest er praktfull i sin skamløshet. Også den gamle visen om å ha overoppfylt Kyoto-avtalen er grovt misvisende, med tanke på hvor tvilsomme kvotekjøpene har vist seg å være, og ikke minst med tanke på at Kyoto-protokollen sier at «Any such trading shall be supplemental to domestic action.» (artikkel 17) Handlig her hjemme har vi sett lite av, og i praksis har vi ikke oppfylt våre Kyoto-forpliktelser. Hadde alle taxisjåfører vært som Stoltenberg, ville veiene vært livsfarlige.

SP: 4 grader pluss, og katastrofalt jordbrukskollaps. Mager trøst at også franske oster stryker med.

Rødt: 3 grader pluss og utstrakt kollaps av a-endinger. (Oppdatert etter en grundig sjekk av Rødts politikk: Se kommentarfeltet. Greit med billige vitser, men substansen må være på plass: Rødts politikk er i tråd med en verden som oppnår togradersmålet)

KrF: Avverger trolig endetiden, ikke uten en viss skuffelse.

MDG: Så vidt jeg kan bedømme vil dette partiet i min hypotetiske globale skalering klare å få CO2-innholdet i atmosfæren ned til 300 ppm innen 2050 og i praksis redde verden. Så får vi heller løse problemet med for mye fromhet og bærekraft ved et senere valg.

(Og beklager hvis jeg har glemt noen.)

Aleksander Melli

Oppdatering etter å ha blitt gjort oppmerksom på at jeg glemte SV og Venstre (fort gjort i lunsjpausen).

SV vil – særlig i en grønn regjeringsallianse der det er lettere å handle som man preker – også unngå katastrofalt tap av livsnytelse i vår levetid. Det virker sannsynlig at de vil holde seg innenfor 2 grader +.

Venstre vil også havne under en katastrofal planetær sperregrense på 2 grader.

I teorien.

Tikkende metanbombe i Arktis?

Forsidene i mine indre tabloider de siste dagene har handlet om noe så obskurt som undersjøisk permafrost, etter en mye gjengitt Nature-kommentar som ble publisert 24. juli. De lærde – og de bloggende – strides om innholdet. Forskergruppen bak studiet spår en nært forestående, 50 gigatonns «metanpuls» i Arktis, og fester en prislapp på den ekstra globale oppvarmingen det frigjorte metanet vil forårsake: 60 billioner dollar (350.000 milliarder kroner). Fokuset på de økonomiske kostnadene  («Kan sluke hele verdensøkonomien», skriver Dagens Næringsliv) er trolig et forsøk på å gjøre prediksjonen interessant for media, som om den underliggende nyheten ikke er interessant nok, i betydningen «måtte du leve i interessante tider», den kjente forbannelsen.

Artikkelforfatterne skriver om metanpulsen at: «it is likely to be emitted as the seabed warms, either steadily over 50 years or suddenly.»

Jeg har ikke lest en mer urovekkende setning i år. Jeg kan bare håpe at artikkelforfatterne er mer skjødesløse i bruken av «it is likely» enn det som er vanlig blant klimaforskere. 50 gigatonn metan tilsvarer mer enn 1000 gigatonn C02-ekvivalenter, altså dobbelt så mye som verdens antatt «trygge» karbonbudsjett. I tillegg ligger vi an til å svi av oppimot 500 gigatonn CO2 i fossile utslipp fram til 2025, samt andre kilder til metanutslipp. Hvis metanbomben smeller på denne måten, er togradersmålet ikke lenger en ønskedrøm, men en bitter, historisk kuriositet fra vår klimatiske belle epoque.

Eller som artikkelforfatterne sier det:

«The methane pulse will bring forward by 15–35 years the average date at which the global mean temperature rise exceeds 2°C above pre-industrial levels — to 2035 for the business-as-usual scenario and to 2040 for the low-emissions case.»

Prediksjonen er langt fra ukontroversiell. For gjendrivelser, se f.eks. denne posten i bloggen Carbon Brief og denne i Washington Post. Klimaforsker Gavin Schmidt fra NASA Goddard Institute skriver i en serie poster på Twitter:

9) in more recent past, there have been a number of times when Arctic (not necessarily globe) has been significantly warmer than today. 10) Most recently, Early Holocene, which had significantly less summer sea ice than even 2012. Earlier, Eemian 125kyrs ago was sig warmer. 11) At neither of these times is there any evidence for CH4 emissions or concentrations in excess of base pre-industrial conditions. 12) this means that we are not currently near a threshold for dramatic CH4 releases. (Though we may get there) 13) Much of the concern re dramatic changes in Arctic methane come from one off surveys and poorly calibrated remote sensing 14) thus potential for Arctic CH4 to have threshold behaviour is real, but very lg scenario used in Nature comment is not realistic

Kilden som oppgis i Nature-kommentaren er en vitenskapelig artikkel om «Predicted methane on the East Siberian shelf» . En annen vitenskapelig artikkel publisert i Geophysical Research Letters, om undervannspermafrosten i det samme havområdet, sier (fra sammendraget):

«Gas flares are widespread over an area of at least 7,500 km2 in water depths >20 m. We propose that continuous subsea permafrost extends to water depths of ~20 m offshore and creates a seal through which gas cannot migrate. This Arctic shelf region where seafloor gas release is widespread suggests that permafrost has degraded more significantly than previously thought.»

En av medforfatterne til Nature-kommentaren, Peter Wadhams, professor i havfysikk ved Cambridge, forsvarer sine anslag i et fordypningsintervju i Guardian. Han siterer den store fysikeren Richard Feynmann: «when a model comes up against measurements that contradict it, it is the measurements that must be preferred and the model must be abandoned or changed.» Han sier også at: «Those who understand Arctic seabed geology and the oceanography of water column warming from ice retreat do not say that this is a low probability event.»

Jeg forstår meg ikke på arktisk havbunnsgeologi, trives best i tempererte farvann, og prøver bare å orientere meg så godt jeg kan på et komplisert felt. Men uansett hvordan vi ligger an med metanet som er lagret under havet og i den arktiske tundraen – for ikke å snakke om metanet som frigjøres ved fracking – og uansett om Wadhams tar feil eller ei: Jeg forstår at Arktis er svært følsom for global temperaturøkning, og må beskyttes for enhver pris. Bare i løpet av de siste dagene har en varmebølge i den sibirske tundraen utløst store branner, samtidig som massive metanutslipp er blitt målt i Karahavet. Irreversible tilbakekoblinger er ikke i gang – ennå – men havet i Arktis «svetter» metan i et omfang som er svært foruroligende. Er det en ting vi vet, er det at klimagassutslippene må ned – fort. Så får vi bare håpe at klimaet på sikt responderer like sensitivt på reduksjoner i klimagasser, som på økninger. Ett gigatonn i den ene eller den andre retningen kan ha en enorm innvirkning på det store utfallet. Og gedigne gigatonn består av tusen millioner små tonn, som igjen består av tusenvis av små valg, også hvordan vi bruker stemmen den 9. september.

Aleksander Melli

Oppdatering 31/7: Debatten fortsetter, om noen dager ventes en post på skepticalscience.com; her er Nafeez Ahmeds svar til kritikerne av Nature-artikkelen. 

Oppdatering 5/8: Nazeed Ahmed følger opp med en overbevisende sju punkts liste med «seven facts you need to know about the Arctic methan timebomb».

Studie: klimaet endrer seg raskere enn artenes tilpasningsevne

Massive, brå artstap er ganske vanlig på planeten vår. Vi vet om fem tilfeller i tidligere geologiske epoker der verden mistet mer enn 75% av artene. Disse masseutryddelsene ble forårsaket av f.eks. vulkanuttbrudd, asteroidenedslag, invasive arter, eller en komplisert kombinasjon av faktorer. Det som gjør vår tids overhengende katastrofe annerledes, er at den skjer ekstremt raskt, og at den arten som har skapt den også – så vidt – er i stand til å avverge den.

Les Guardian-artikkel om ny studie som viser at flesteparten av dyrene på landjorda ikke vil klare å utvikle seg raskt nok til å tilpasses et dramatisk varmere klima som forventes innen 2100.

Velkommen til bloggen vår – Klimafonen

Arbeidet med Hev stemmen-initiativet har pågått i hele vinter og vår, og fredag 28 juni begynner vi å spre kampanjesidene. Denne bloggen begynner i det stille nå i sommerferien, så blir stemmesurret høyere: Her skal vi legge ut poster fra kjente og ukjente skribenter, mobiliseringsmateriale, vitenskap, essensiell lesning, valganalyse, debatt, og utvalgte bidrag fra en bloggekonkurranse. Vi vil søke å nå ut så bredt som mulig med et hovedbudskap som kan formuleres slik: Stortingsvalget i år er et svært viktig klimavalg, der vi har sjansen til å sende et sterkt signal til våre folkevalgte i et språk de virkelig forstår: Opptelte stemmer. Og 24. august er dagen vi fyller gatene, media og sosiale mediaer med en stor, samlende markering som skal synes og høres over hele landet.

Hvis ikke nå – når? Vi opplever store endringer i jordens energibalanse, og er på terskelen til enda større, kanskje selvforsterkende endringer. Studier av paleoklimaet viser hvordan brå, store temperaturøkninger kan oppstå ved plutselige økninger av CO2 og metan i atmosfæren. Menneskets aktiviteter de siste to hundre årene har gitt en slik plutselig økning. En rask reduksjon i utslipp av klimagasser – som begynner i dette tiåret – vil trolig stabilisere klimaet, men inntil videre øker oppvarmingen, med effekter som artstap, havforsuring, og hyppigere og mer intenst ekstremvær. Den beste tilgjengelige vitenskapen peker på at vi beveger oss farlig nær enden på den klimatisk gunstige epoken mennesket har nytt godt av siden forrige istid. For svært mange mennesker som opplever endrede regnmønstre, tørke og flom på kroppen, er enden allerede så nær at de kan ta og føle på den.

Skal du stemme for klimastabilitet ved årets Stortingsvalg, har du ikke så mye mer enn fem alternativer, men det bør gi litt å velge i, enten du har en politisk legning som er rød, rosa, lyseblå, himmelblå eller knoppende grønn. Alle er småpartier, og det blir ingen lett jobb å stjele stemmer fra de store partiene som helst ikke vil snakke om saken. Klimastemmene vinnes ikke uten en kamp. I årets valg er det viktigere enn noen sinne å bruke demokratiet til det det er ment for: Å heve stemmen. Drive din egen, lille valgkamp. Snakke med naboen, familie og venner. Si fra om hvorfor du er skuffet over ditt gamle, gode parti. Eller si din mening på denne bloggen, ved å sende inn et innlegg til blogg@hevstemmen.no.

Er Norge så alvorlig på kollisjonskurs med klimavitenskapen at det fordrer en folkelig mobilisering? Den verdenskjente klimaforskeren James Hansen sier det slik i en artikkel om sin egen aktivisme: «The Norwegian position is a staggering reaffirmation of the global situation: even the greenest governments find it too inconvenient to address the implication of scientific facts. It becomes clear that concerted action will happen only if the public, somehow, becomes forcefully involved.»

«Hev stemmen!» er en oppfordring til alle om å gjøre nettopp det: Bli involvert. Klimabevegelsen – hva annet skal vi kalle oss? – må i tiden som kommer klare å omsette harde fakta og gode intensjoner til demokratisk handling ved valgurnene. I Norge er Stortingsvalget det viktigste som skjer på klimafronten i år, og det viktigste vi alle kan gjøre for å påvirke valget, er å ta del i en felles mobilisering, spre ordet, gjøre 24. august-aksjonen til den største klimamarkeringen dette landet har sett, og utvide forståelsen av hva «klimabevegelse» betyr.

Klimavalg plakat med figur som holder instrument

Ppm

Status for kampen mot klimaomveltninger kan ikke illustreres mer konsist enn i dette utsnittet av et diagram fra Information is Beautiful.

Screen Shot 2013-03-16 at 3.31.27 AM

 

Sagt på en annen måte: 2/3 av alle oppdagede fossile reserver må bli liggende i jordskorpen. Punktum. Dette er trolig den viktigste ideen vi kan spre i vår tid – men den har bare så vidt begynt å bre om seg og trenger langt flere talerør.

I Norge, som produserer nesten tre prosent av verdens olje og gass, hersker fremdeles forestillingen om Annerledesoljen, som løfter de fattige ut av fattigdommen, skviser ut skitten kullkraft, og gir verden den paradoksale energien den trenger for å stabilisere klimaet. På denne bloggen vil vi i sommer legge ut artikler som demonterer myten om den norske oljens alkymisk gunstige virkning. Spre dem gjerne, og begynn gjerne med å spre denne kronikken om kutt i oljeproduksjon som effektiv klimapolitikk. Den er skrevet av forskere ved SSB og sto på trykk i Aftenposten 19. juni.

Men nå først noen raske betraktninger omkring diagrammet.

I mai i år passerte verden 400 parts per million atmosfærisk C02. Det sier nok ikke så mye for folk flest, men det er et viktig, symbolsk tall. 450 ppm er målet verdenssamfunnet har satt for å hindre jordens temperatur fra å stige med over 2 grader innen 2100 i forhold til førindustriell tid. Ifølge Mauna Loa-observatoriet i Hawaii har den årlige stigningen vært i gjennomsnitt 2.07 ppm de siste ti årene, med et hopp til 2.67 ppm i 2012. Som klodens forrykte, improviserte geoingeniører ligger vi altså an til å sprenge vårt ”trygge” karbonbudsjettet på få tiår, og bevege oss ut i et terra incognita med uante, men trolig altomveltende konsekvenser innen utgangen av århundret.

Skal et sett med tall få en spesiell mening for deg de neste årene, håper jeg det blir tallene i diagrammet, med det implisitte moralske regnestykket de staver ut. Og dette tallet: 350, som i 350.org og 350 ppm: Det svært mange vitenskapsfolk og noen få, progressive regjeringer betrakter som det øverste trygge nivået for C02 i vår atmosfære.

Vi suste nylig forbi 400, en anonym merkedag en eller annen gang i mai, 2013. Men hvis noen få ppm atmosfærisk CO2 kan ha en så stor innvirkning på jordens klima, tenk hva noen tusen mennesker per million kan utrette, her som i andre land. Det er grunnholdningen bak dette initiativet: Ved å engasjere oss, spre informasjon, snakke med venner og familie , kan vi klare å bygge opp en kritisk masse av stemmer for klimasaken i år, få nye ideer inn på Stortinget, tvinge partiene som sakker akterut til å forholde seg til den verden vitenskapen beskriver, snarere enn ønskedrømmen om 2500 milliarder tonn harmløs karbon.

Aleksander Melli

Obamas klimatale, med reaksjoner

Obamas klimatale i går var et historisk skritt videre for klimakampen, tross mangler. «We don’t have time for a meeting of the flat earth society.» Mye oppløftende, og ikke minst detaljert, innhold: Nye planer om å stenge kullkraftverk, et klart signal om at det oljeindustrielle kompleks ikke kan ta Keystone XL for gitt, og til og med en velklingende, ganske radikal oppfordring: «Invest, divest.» Skifergass som overgangsenergikilde er neppe en god langsiktig løsning, ettersom metangasslekasjene fra «fracking» høyst sannsynlig vil oppheve enhver klimagevinst. Men Obamas klimaplan viser at USAs voksende klimabevegelse har lykkes i å bli hørt. I Norge vil Jens Stoltenberg helst ikke snakke om klima – desto viktigere at vi gjør våre stemmer hørt i tiden som kommer. Reaksjoner på talen – ros og ris – kan du lese her, her, her, og her.