Vår rovdrift på naturen slår nå for alvor tilbake.

Innlegg skrevet av Bente Bakke, medlem av styringsgruppen for Norsk klimanettverk. Publisert i Nye Meninger og Dagsavisens debattsider 12.09.2011

Nordahl Griegs dikt «Til ungdommen» er løftet frem i forbindelse med de grusomme massakrene av politisk engasjert ungdom på Utøya. Diktet er gjennomsyret av tro på at de mest virkningsfulle våpen vi har mot krig, vold, sult og svik er kjærlighet, godhet og omsorg for mennesker og for vår fruktbare jord.

Situasjonen i verdensøkonomien er bekymringsfull. Økonomene etterlyser ny vekst i produksjonen og forbruket for å få fart på økonomien.

De fleste synes å være blinde for at den største krisen er den økologiske. Alt vi lever av henter vi fra naturen. Vår rovdrift på naturen slår nå for alvor tilbake. Klimaendringer, flom, ras og andre steder tørke fører til tap av avlinger og jordbruksland og gjør mange hjemløse. Oljeindustrien og annen industri, transport, energibruk og avfallsberg fører til forgiftning av luft, vann og jord. Befolkningsøkning og nedbygging av dyrkbar jord gjør det stadig vanskeligere å brødfø verdens befolkning. Sultkatastrofer og klimaflyktninger er blant resultatene.

Det hjelper ikke å rope på mer av den veksten som har forårsaket problemene. Fremtidens vekst må være grønn. AUF-leder Eskil Pedersen er blant dem som har skjønt dette. AUF har ikke bare bidratt til vedtaket om vern mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen. De går også inn for at Statoil må ut av verdens mest skitne oljeutvinning i form av tjæresand i Canada.

(Denne artikkelen er publisert i spalten Grønn Hverdag i Dagsavisen mandag 12. september 2011.)

Politikk består egentlig av å sette seg mål og gjennomføre tiltak for å nå målene. Noen mål er store i betydningen at de krever store endringer i samfunnet, andre er små. Noen er viktig for noen få, andre mål er viktig for alle.

Jeg mener at det viktigste målet regjeringen har satt seg på vegne av det norske folk er 2-graders målet. Det innebærer at vi i Norge (og selvsagt resten av verden) skal føre en politikk som gjør at temperaturen på jorda ikke stiger med mer enn 2 grader fra førindustriell tid. Så langt har den globale middel­temperaturen steget med ca 0,7 grader. Vi har omtrent 1,3 grader ”å gå på.”

Grunnen til at dette er så viktig er at vitenskapen sier at blir det mer enn 2 grader varmere, er det fare for store og uoversiktelige skader på jordas miljø og vår mulighet til et godt liv her. Økt temperatur bety mer flom, tørke, branner, matmangel, politisk uro, kriger med mer.

2-graders målet er altså viktig for oss alle. I tillegg til Norge har såvel EU som en rekke andre land sluttet seg til dette målet. Men, 2-graders målet følges ikke opp. I Norge, hvor vi ser på oss selv som svært miljøvennlige, er det i dag ingen selvfølg at politiske forslag vurderes i forhold til 2-graders målet før beslutninger tas. Det som burde vært et overordnet krav, er bare et av mange mål i politikken. Slikt skaper ikke økt klimaforståelse, men er kanskje med på å øke politiker­forakten.

Dermed fortsetter vi som før. Vi pumper så mye olje vi kan, vi bygger ut Gardermoen til å ta mange millioner flere reisende pr år og vi tenker ikke på klima når vi diskuterer veiutbygging, boligbygging, eller hvor kjøpesentere skal ligge.

Vi opptrer kort og godt som om det ikke betyr noe. Og unnskyldningen er som vanlig omtrent slik; det hjelper ikke så mye om bare vi gjør det og ingen andre vil heller. Og dessuten kan norske bedrifter tape på det. Det siste er en sannhet med store modifikasjoner, om det er en sannhet i det hele.

All politikk starter på lokalplan. Også klimapolitikken. I dag er det valg. Det er opp til deg å bestemme hvem som skal fatte beslutninger på dine vegne de neste fire årene. Det er opp til deg om du vil velge noen som skjønner at klima­spørsmålet må stå over andre politiske saker. Noen som skjønner at man når ingen mål om man ikke begynner. Og at det haster.

Vi er på stø kurs til å tape klimakampen. Ansvaret ligger ikke hos våre folkevalgte alene. Er klimagenerasjonen klar for en kamp?

Les hele innlegget av forfatter Aleksander Melli. Innlegget er skrevet sammen med Frode Fanebust, forfatter og siviløkonom, Inge Olav Fure, leder i Norsk klimanettverk og Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi, UiO. Publisert i Dagsavisen.

I helga var James Hansen på besøk i Norge, og oppfordret  på nytt Regjeringen til å trekke Statoil ut fra oljesandvirksomhet i Canada. Holder de ord har gått gjennom partienes programløfter til velgerne, og finner at både SV og Sp har lovet velgerne å bruke statlig eierskap aktivt for vri satsning fra petroleumsaktivitet til satsning på fornybar energi. Likevel har altså Regjeringen valgt å la Statoil fortsette med oljesand i Canada.
Les mer på http://www.holderdeord.no/sak/vil-ikke-styre-statoil/