Når gikk det opp for deg at du måtte engasjere deg i klimasaken?
Engasjementet har nok vært der så lenge jeg kan huske, det var aldri noe avgjørende aha-øyeblikk. Men etter hvert som vi har fått mer kunnskap og også i større grad kan se konsekvensene av klimaendringene og hvor urettferdig de slår ut, har engasjementet blitt større og større.
Hvordan arter engasjementet seg?
Jeg er leder for miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire, så nå for tiden bruker jeg omtrent alt av min tid på klimasaken og andre viktige Spiresaker. Det er veldig spennende å kunne vie så mye energi og engasjement til noe så meningsfylt.
Hvordan ønsker du at flere skal bli engasjert?
Med tanke på kunnskapsnivået i befolkningen, er andelen nordmenn som er medlem i miljøorganisasjoner veldig lav. Jeg skulle ønske flere engasjerte seg ved å melde seg inn i organisasjoner de støtter. Det er jo slik medlemsorganisasjoner får gjennomslag, og det er enkelt for folk som ikke har mye tid i hverdagen for klimaengasjement å likevel være støttemedlemmer. I tillegg er det utrolig mye man kan gjøre i hverdagen som virkelig monner. Når mange nok sykler til jobb, bor i mer energieffektive hus, slutter å kaste mat og sparer på strømmen, kan vi virkelig begynne å se endringer i samfunnet! Jeg tror det er en tendens til at folk tenker at klimakrisen skal løses av noen andre, og ikke husker på at endring begynner med oss selv. Den endringen kan man begynne med her og nå, i dag.
Hva utgjør den største trusselen for klimaet i dag?
Det er synd å si det, men det ser faktisk ut som det er politikerne. Vi mangler ikke kunnskap om hva som trengs å gjøres for å snu klimaendringene. Og det er nok av folk som krever endringer i samfunnet, både organisasjoner og privatpersoner. Politikerne har som ansvar å sørge for en bærekraftig og ansvarlig politikk, men likevel tør de ikke gjøre tilakene som trengs, og det som gjøres går altfor sakte. Både internasjonalt og på hjemmebane er dessverre politikerne i altfor stor bremseklosser, og bruker for mye tid på å diskutere framfor å faktisk gjøre det som må til.
Hva gjør deg optimistisk?
Å engasjere meg i en ungdomsorganisasjon og se at det er så mye energi, kunnskap og idealisme blant unge mennesker! Det gjør meg optimistisk på framtidens vegne.
Knus en klimamyte!
At Norge er et foregangsland innen klima. Mange tror vi er kjempeflinke til å kutte egne utslipp, men dessverre er det langt fra sannheten. I realiteten øker utslippene våre, og den eneste grunnen til at det ikke synes på regnskapene, er at vi kjøper oss fri gjennom kvoter fra andre land. Hvis Norge skal bli et foregangsland må vi slutte med frikjøpingen og begynne å kutte på hjemmebane! Det er først da vi får troverdigheten vi trenger.
Nevn et politisk klimatiltak du tror kan få bred oppslutning blant folk flest.
Spires forslag om å få etablert et nasjonalt Framtidsombud (et ombud for framtidige generasjoner og bærekraftig utvikling) har allerede fått støtte fra 37 små og store sivilsamfunnsorganisasjoner, og jeg tror at når folk flest begynner å høre om denne ideen, kan den komme til å få stor støtte. Jeg tror et slikt ombud kan hjelpe både politikere og vanlige folk til å tenke mer gjennom hvilke konsekvenser det vi gjør i dag vil ha for våre barnebarn og tippoldebarn, og det vil være et viktig klimatiltak fordi det først og fremst er framtidige generasjoner som vil måtte ta regningen for klimaendringene.
Gi en oppfordring til norske politikere
Vis litt mot! Vi vil ha mindre prat og mer handling. Og hør på rådene som Spire og andre kompetanseorganisasjoner kommer med. Det er ofte mye lurt i dem.
På hvilke områder forsømmer Norge §112 i dag?
Generelt trenger paragrafen og pliktene staten har overfor befolkningen, å bli langt mer debattert og trukket fram i lyset. Jeg er først og fremst opptatt av det langsiktige perspektivet, som ofte kan komme litt i glemmeboken når man snakker om politiske prioriteringer og hensyn til folk som lever her og nå. Paragraf 112 slår tydelig fast at også framtidige generasjoner har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Vi vet at produksjonsevnen til mange ressurser undergraves i dag, og at mangfoldet trues. Dermed handler staten klart i strid med det de er forpliktet til, og det fins ingen mekanisme i dag som kan holde staten ansvarlig overfor rettigheter som framtidige generasjoner frarøves. Dette vil jeg si er den største forsømmelsen i §112, og også en viktig grunn til at vi trenger et framtidsombud!
Legg igjen en kommentar