Det jeg elsker

Denne bloggen kommer etter hvert til å ha en del faste poster. En av dem vil være bilder vi får inn fra støttespillere og talspersoner for Norsk klimanettverk, under tittelen Det vi elsker. Vi ønsker å vise fram bilder av steder og livsmangfold vi er glad i, og risikerer å miste. Har du et slikt bilde, er det bare å sende det til blogg@norskklimanettverk.no.

Her kan du lese en bloggpost av Aleksander Melli om et bilde han elsker.

Pirate of the Mediterranean

De første effektene av klimaendringene er allerede synlige for det blotte øye, mange steder i verden. Kenya og Afrikas Horn er eksempler på steder der lokalbefolkningen allerede kjenner effektene på kroppen.

Sicilia, der jeg har bodd i mange år og der jeg som regel tilbringer to-tre måneder årlig, er det stedet jeg kjenner best, når det gjelder værforhold, natur og topografi. I tillegg til stedstapet som følger med en mafios lidenskap for sement, har de siste tiårene brakt med seg menneskeskapte endringer i økosystemene, både på land og utenfor kysten.

Forekomsten av nye, invasive arter som alger og brennmaneter er synlig og veldokumentert. Vi er for lengst i stand til å se hvordan vår kollektive aktivitet begynner å påvirke vårt eget livsgrunnlag. Løse, personlige observasjoner rundt omkring i verden – ørkenspredning, korallbleking, avlinger som går tapt – støttes opp av et overveldende empirisk materiale, samlet gjennom tiår med kumulativ forskning.

Blekkspruten er et seiglivet og veldig smart virvelløst dyr, som jeg har fisket på Sicilia siden jeg var tolv. Den trives i all slags havstrøk, og kan klare seg gjennom det meste. Men svært mange andre plante- og dyrearter i Middelhavet vil vanskelig tåle presset fra økt temperaturstigning. Naturlige svingninger må man akseptere med fatalisme. Men når vi snakker om endringer vi har forårsaket, og fortsatt har en svinnende sjanse til å stabilisere, ser jeg ingen grunn til å vente og se hva som skjer.

Jeg engasjerer meg av mange grunner. En er en fascinasjon for vitenskapen; en annen er glede over naturen; en tredje er at den politiske passiviteten i vår kultur byr meg imot. Men den viktigste grunnen ser du på bildet. Den unge pirate of the Mediterranean er den ene av to mennesker jeg elsker høyest i verden. Han er tretten år nå. Eldstesønnen min er seksten.

Mange assosierer engasjement med føleri eller fanatisme, og klimakamp med eskatologi (it’s my week and I’ll use big words if I want to). For meg er dette sludder. Vestens fanatismer, om vi har noen, er grådighet, likegyldighet, solipsisme, moralsk og intellektuell latskap, og en forvrengt ”skepsis” som ofte framstår som en tilpasningssorg over en ny virkelighet.

Det går an å si mye om det jeg elsker. Dette bildet, og disse ordene, som avslutter den amerikanske filosofen John Rawls storverk A Theory of Justice, sier det bedre enn jeg er i stand til:

The perspective of eternity is not a perspective from a certain place beyond the world, nor the point of view of a transcendent being; rather it is a certain form of thought and feeling that rational persons can adopt within the world. And having done so, they can, whatever their generation, bring together into one scheme all individual perspectives and arrive together at regulative principles that can be affirmed by everyone as he lives by them, each from his own standpoint. Purity of heart, if one could attain it, would be to see clearly and to act with grace and self-command from this point of view.

< Tilbake til bloggens hovedside

 


Publisert

i

,

av

Stikkord: