Hvorfor tre så ambisiøse krav?

Disse tre hovedkravene til vår regjering er resultatet av en eliminasjonsprosess og en diskusjon som har pågått i nesten ett år, i nær dialog med støttespillere i miljøbevegelsen og andre samfunnsområder.

Dette er de tre målene som vi bør kunne enes om, dersom vi tar klimakrisen og vitenskapen på alvor, og velger å reagere dynamisk som nasjon.

De fleste miljøorganisasjoner støtter et mål om en 40% reduksjon i innenlands klimautslipp, i forhold til 1990-nivå - det vil si å halvere norske utslipp på et tiår. Dette er gjennomførbart, med den rette politiske viljen, og gunstig både for klima, industri, og næringsliv. 

Nei til ny utvinning i Nord - dette er mer kontroversielt, men en forutsetning for å innfri våre internasjonale forpliktelser. Polarsirkelen er en viktig symbolsk grense i klimakampen. Vi kan spare olja til senere bruk.

En storstilt satsning på fornybar energi, grønn teknologi og forskning er det bred og stadig voksende politisk enighet om. Men vi må også utvide enigheten om at veien til fornybarsamfunnet må bygges nå - dersom vi skal ha en sjanse til å styre unna vårt nåværende kollisjonskurs med klimaet.

Målene innebærer til dels store, kollektive løft. Men sikter vi for lavt, blir vi akterutseilt av andre europeiske land som er kommet vesentlig lengre i sine klimasatsninger. Norge har unike muligheter, og et stort medansvar for å påvirke det globale klimaregnskapet i en positiv retning. Store utslippskutt dette tiåret, et ansvarlig utvinningstempo i Nord, samt en styrket fornybarsatsning: disse målene er forenlige med - endatil forutsetninger for - langsiktig velferd, trygghet, og industriell vekst.

Men viktigst av alt: målene er en norsk tilpasning til en global utfordring. Dette er målene vi trenger, for å unngå uopprettelig skade på vårt eget livsgrunnlag.