Innledningsinnlegg på Globaliseringskonferansen

Det var en gang, for ganske lenge siden, en norsk politiker som hadde en visjon. Det var en vakker visjon, en visjon å strekke seg etter, en gjennomførbar visjon, en visjon for Norge og en visjon for verden. Den snakket om at menneskeheten må etterstrebe

’’en utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov.’’ Vår tidligere statsminister, Gro Harlem Brundtland stod bak visjonen i rapporten til FN.

’Our Common Future’ eller ’Brundlandrapporten’, er selve opphavet til begrepet ’bærekraftig utvikling’.

Kampen for å redde klimaet handler også om bærekraftig utvikling, om å målbære denne visjonen.

Jens Stoltenberg kan neppe kalles en visjonær i klimakampen. Han har prøvd seg på en månelanding, den ble ikke noe av. Han prøver seg ikke lenger på visjoner, men snakker heller om paradokser.

Ja, det er et paradoks at vi burde arbeide for å fase ut fossile kildene samtidig som disse også er kildene til vår velstand.

Det er et paradoks at den rike verden må kutte 80% i utslippene de neste 30 årene, samtidig som vi ikke kommer til å klarer å oppfylle Kyotoavtalens krav om 5,2%reduksjon innen 2012. (eller at Norge ikke klarer å begrense oss til kravet om 1% ØKNING).

Det er et paradoks at vi møter klimautfordringene med å betale for regnskog og kvotekjøp i utlandet mens det er business as usual her hjemme.

Det er et paradoks at verden tror vi er klimaforkjempere, når vi etter alle målinger på forbruk og utslipp er klimaverstinger.

Det er et paradoks at det skjer så lite, når IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change) har malt et svært dystert bilde av konsekvensene av å fortsette som før.

m
Stoltenberg  og co sier jo at klimatrusselen er alvorlig, og vi har hørt om Klimakur, klimamelding og klimaløft. Vi kures, løftes, veiledes og rådgis. Men hvor kommer kravene til iverksettelse? Å lede handler vel om å tørre å bruke makt når det trengs.

Brundtlands visjon om en verden som imøtekommer dagens generasjons behov og ikke forringer mulighetene for den nestes, trenger ikke være en fjern drøm. Det finnes dessuten et løsningsforslag som forener denne visjonen med et konkret, målbart forslag:

m
Løsningsforslaget ligger allerede på bordet, og er lansert av Prof. Jørgen Randers og forsker Bjart Holtsmark :

Man fokuserer på utslipp per person, ikke per land, og setter som mål at vi skal klare å komme inn under det FNs klimapanel har satt som en farlig grense på 2graders global temperatursøkning.

De rike land med høye utslipp begynner så med 5 % årlig reduksjon i sine utslipp per person, og de fattige gjør det samme når de har nådd samme nivå som de rike landenes synkende nivå. En slik løsning har følgende fordeler:

1. De som har ansvaret tar ansvaret.
2. Et fastsatt, kortsiktig mål på 5%  pr år er enklere å forholde seg til, langt mer kontrollerbart enn lovnader om høye reduksjoner langt frem i tid.
3. Utviklingsland fritas ikke, men får tid til å komme opp på en høyere levestandard.
4. Hver  nasjon tar hånd om egne utslipp, ikke andres. Det forhindrer på ingen måte teknologiutveksling, bistand eller handel, men avklarer ansvarsforholdene.

Nå har jeg foreslått en visjon og et løsningsforslag. Stoltenberg må nå dra ut i verden, ikke for å betale seg ut av klimaknipa, men for å visjonere. Stoltenberg kunne forfatte Den Norske Visjonsbefaling :

’Vi skal kutte hjemme, vi skal legge om til en industri basert på bærekraftige løsninger, vi skal utvikle løsninger og hjelpe andre land til å frigjøre seg fra fossilt avhengighet. Og se jeg er med dere alle dager inntil oljealderens ende.

Takk.