Kirsten Limstrand er dosent i pedagogikk ved Universitetet i Nordland, Institutt for lærerutdanning og kulturfag. Hun er opptatt av et dialogbasert samfunn, som gjenspeiler seg i alle ledd, både politisk og organisatorisk. I mange år har hun vært opptatt av forskning og utvikling rundt samtaler/dialog i skole og utdanning og har skrevet flere bøker og artikler om elevsamtaler, om samtaler mellom heim og skole og om studentsamtaler i utdanningen.
Hun er tidligere lokalpolitiker og har sittet i fire perioder i bystyret i Bodø for Venstre, med hovedinteressefelt skole, kultur og miljøpolitikk. Er også aktivt interessert i distriktspolitikk og sitter for i denne valgperioden i lokalutvalget for Tverlandet distrikt, der hun er bosatt.
Kirsten er også med i en nyoppstartet bevegelse i sitt distrikt som kaller seg ”Grønne bestemødre”, hvor viktige temaer for 2011 blir mat: kortreist, nordnorsk, økologisk, butikkmakt, Fair Trade, jordvern, forbruk m.m. Til høsten er det kommunevalg, og Grønne bestemødre vil gjøre en innsats for å få mat og matproduksjon satt på den politiske dagsordenen.
Hun er mor til tre og bestemor til sju – i aldersgruppen 7-13 år.
Når gikk det opp for deg at du måtte engasjere deg i klimasaken?
Jeg fikk tilfeldigvis se filmen med Al Gore: ”En ubehagelig sannhet” for noen år siden. Filmen fikk meg til å tenke over min egen rolle i klimasaken; både hva jeg bidro til å ødelegge og hva enkeltmenneskets engasjement hadde å bety for å snu utviklingen. Heldigvis var jeg ikke alene i familien om å se denne filmen, den utløste mange diskusjoner både i familie og vennekrets. Videre valgte jeg å invitere mine døtre med på klimaseilasen med danskebåten til København i desember 2010, med den hensikt å øke kunnskapen om klimasaken. En julegave de takket ja til med glede. Denne reisen har også bidratt til å holde engasjementet levende. Godt å møte så mange likesinnede i samme båt og med samme håp for fremtiden.
Hvorfor ville du være ukens klimaprofil for Norsk klimanettverk? Egentlig vegret jeg meg. Jeg er nylig kommet fra Thailand, hvor jeg har feiret jul og nyttår sammen med barn og barnebarn. Med en så en lang flyreise bak meg, kan jeg ikke akkurat skryte av å være klimabevisst. I tillegg har jeg stor sans for å shoppe unyttige og morsomme ting rundt på markeder sammen med ungene; en aktivitet som bidrar til å opprettholde forbrukssamfunnet. Jeg må medgi at jeg veldig lett bruker bilen i stedet for buss eller sykkel til jobb men unnskylder meg litt med at jeg bor på landet og har nærmere halvannen mil til jobben. Når så er sagt, prøver jeg å gjøre så godt jeg kan, så jeg ikke skal slippe klimasaken av syne. Jeg setter meg rimelig godt inn i ny forskning på området og følger nøye med i diskusjoner og spørsmål rundt klimasaken. Jeg er et heftig og begeistret medlem av Besteforeldreaksjonen, og jeg deltok under Oljeaksjonen i Lofoten i august sammen med mange entusiastiske besteforeldre. Det var livgivende. Hit fikk jeg med meg tre av mine barnebarn, som deltok på Miljøagentens opplegg i Kabelvåg. De har etter hvert lært meg å være miljøagent. Noe som resulterte i at ungene og jeg startet mange morgener i Thailand med søppelplukking langs stranden.
Hvilke ting gjør du i hverdagen for et bedre klima?
Det beste jeg har gjort i denne saken er at jeg har restaurert min bestemors nordlandshus etter at jeg er blitt alene; et lite tømmerhus fra forrige århundre, hvor jeg har flyttet inn i det med hele meg. Alternativet var riving. Etter at dette skjedde for noen år siden, har jeg virkelig begynt å få sans for restaurering og gjenbruk. Nå er jeg gått løs på restaurering av det gamle, falleferdige fjøset, som tilhører eiendommen. Låven er snart klar som ”party-telt” og møtested for levende diskusjoner, musikk, teater og dans.
I den praktiske hverdag ellers, ikke minst i fritida, er jeg opptatt av friluftsliv. Jeg går mye på ski. Familien har ei fjellhytte uten strøm og vann. Jeg fyrer mye med bjørkeved i heimen og prøver å holde strømforbruket nede. Men det er som flere før meg har sagt: litt puslete, kanskje.
Hva er du mest redd for å miste?
Ungene. Både de små og de store. Jeg pleier å si at jeg har utviklet en slags ”miste -kompetanse” i de senere år. Jeg er begynt å finne fram til bedre måter å handtere sorg og tap i nære relasjoner på, etter hvert som viktige personer er blitt borte fra livet mitt. Mistet eldste sønn i kreft for 3 år siden. En svært aggressiv krefttype tok knekken på den ellers så friske gutten over kort tid. Det var vondt.
Hvorvidt klima og forurensing har noe med denne type sykdommer er vanskelig å si, men jeg føler at menneskeheten er truet gjennom den måten vi i den vestlige verden turer frem på. Jeg kjenner at det er viktig for meg å kunne se ungene i øynene og gi noen synlige bevis på at jeg prøver å stå last og brast sammen med dem om å redde kloden Jeg ønsker også å være med å gi dem håp og tru på at det nytter.
Hvem er din største klimahelt?
Jeg har alltid hatt respekt for Erik Damman. Har vært medlem av FIVH; nesten siden oppstart og har vært imponert over at han har klart å være så helhjertet i forhold til en viktig sak. Jeg har også stor sans for AL Gores engasjement, selv om noen mener at han slett ikke lever som han taler. Han har i hvert fall satt klima på dagsorden på en måte som gjør at mange hverdagsmennesker forstår hva dette handler om. Jeg er også særdeles begeistret for Aleksander Melli , som nærmest har sluppet alt han har i hendene for å engasjere seg i Norsk Klimanettverk. Jeg har også stor respekt for Gaute Wahl, som har påtatt seg ansvaret for å stille som leder av Folkeaksjonen mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Som pappaer til barn og unge står både han og Aleksander fram som lysende eksempler på at de viser stor respekt for alle våre barns fremtid. Jeg har også en hverdagshelt her hjemme i Bodø, Lilly Antonsen; pensjonist og grønn aktivist (tidligere aktiv FIVH-er), som har vært utholdende i kampen om bevaring av verdifull matjord, som forsvinner gradvis og sikkert under asfalt og betong.
Hvilken sak brenner du mest for?
Pr i dag er det oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Her sier jeg absolutt nei til å begynne å tukle med området. Det vil si et rungende nei til konsekvensutredning. Her må man ikke slippe noen oljeentusiaster til. Får de lillefingeren, tar de hele handa. Jeg kommer til å delta som aktivist, gjerne i ”lenkegjeng”, dersom det skulle bli aktuelt. Ellers stiller jeg gjerne i fakkeltog og fredelige demonstrasjoner dersom jeg kan bidra til å løse denne saken på en fredeligere måte. I den senere tid ser og opplever jeg dette som en viktig måte å nå fram på i et stadig mer komplisert byråkrati og til maktapparatet.
Du får 10 prosent av oljefondet til disposisjon. Hva bruker du det til?
På Koh Lanta i Thailand ble jeg av mine Miljøagent-barnebarn gjort oppmerksom på ferga som gikk mellom fastlandet og øya som spydde ut svart røyk kontinuerlig. Det utløste gode diskusjoner om å sende over noe av den norske rikdommen (fra Oljefondet) til å få redusert bruken av fossilt brennstoff og hjelpe de fattigste landene til å satse på fornybar energi. Det er en viktig investering for fremtiden.
Knus en klimamyte!
El-biler. Dersom hele bilparken på vår lille klode skal utskiftes med el-biler, får vi et forurensingsproblem. Bilparken er ikke blitt mindre, ei heller forurensingen knyttet til produksjonsaktiviteten. Og alle bilene trenger strøm for å bevege seg. Hvor skal vi hente den fra? Jeg tenker at løsningen heller må være at vi helhjertet satser mer kollektivt og ikke lurer folk til å tro at de er så miljøvennlige bare de kjøper seg en el-bil. Jeg har noen skrekkopplevelser fra biltetthet i det å ha stampet i bilkø rundt Los Angeles, med åtte kjørefelt i hver retning. Om alle disse bilene ble skiftet ut med el-biler, hadde vi neppe løst noen ting sett i et klimaperspektiv.
Hvordan tror du verden er om ti år?
Det gjelder å ikke miste trua. Jeg har et håp om at flere og flere begynner å forstå sammenhenger i forhold til klimasaken, sjøl om noen iherdige sjeler fortsatt hevder at klimaendringer ikke er menneskeskapte. Økt kunnskap i folket kan føre til positiv handling. Jeg velger å tro at vi beveger oss i retning av nytenkning. Vi ser at det mange steder i Europa dukker opp økolandsbyer, en type samfunn som i stor grad satser på sin egen bærekraft gjennom ta i bruk ressurser i og rundt lokalsamfunnet. I økolandsbyer satser man så langt som mulig på egen matproduksjon.
Hva eller hvem utgjør den største trusselen for klimaet i dag?
Ingen tvil. Likegyldigheten. Mangel på interesse og engasjement.
Men også mangel på evne fra styrende politikere til å forsåt sammenhenger og tenke langsiktig. Dersom vi tar ut alle ikke-fornybare ressurser nå, har vi lite igjen å tilby etterslekten. Da inntar vi en deterministisk og desillusjonerende holdning, en holdning som indirekte bekrefter at kloden som bolig for menneskeslekten har få år igjen.
Vi må få opp engasjementet i folket, men samtidig kan vi ikke skylde på våre politikere når noe går galt. Vi velger selv våre folkevalgte og vi har stor mulighet til å påvirke viktige saker. Ikke minst besteforeldregenerasjonen, som etter hvert har fått bedre tid til denne type engasjement. Her har vi besteforeldre en jobb å gjøre. Hvis alle de eldste løfter seg fra gjerdet, bruker klimavett og synger ut, vil det skje noe i klimasaken!
Legg igjen en kommentar