Løft klimaet med et sitatportrett, slik som Knut Nærum!

Nå kan alle laste opp portrett av seg selv med hashtag #hevstemmen på sin egen konto på Facebook, Pinterest, Twitter eller Instagram. Bidragene kommer opp her på siden og sprer ellers det gode ord i sosiale media! Først ute med et portrett hos oss er Knut Nærum , og det er mye vi ikke vet om ham! Blant annet kan dere lese et intervju her på siden fra undertegnede som engang intervjuet Nærum i 2006 om hans forhold til rettferdig handel og gjenbruk, illustrasjon og kunst for blant andre Regnskogfondet og sør-Afrikanske Monkeybiz, og med et perspektiv like aktuelt idag.

 

klima4 

Intervju av Knut Nærum: kunstens intensjon

Tekst: Iselin Fergestad

Publikasjon: LILLIT UTG 2, 2006, Distribusjon: Iselin Fergestad/CEO Peace of Art DA.

Mange kjenner ham som morofjes i Nytt på Nytt. Ikke fullt så mange kjenner ham som underviser ved Nasjonalteateret i Namibia.

Det sies at kunst kan tolkes i alle retninger. Det kunne forfatter Knut Nærum erfare gjennom sitt engasjement med MonkeyBiz.

–  Jeg har ett av dem hengende på veggen hjemme. Det er som å skrive en tekst for en skuespiller, som ikke er ferdig før den er blitt fremført på scenen.

Nærum snakker om arbeidstegningene han overleverte kunstnerne i MonkeyBiz for gjendiktning. De komplette kunstverkene, spisebrikker med stor symbolsk verdi, ble utstilt ved Norsk Design og Arkitektursenter under Oslo World Music Festival 31.oktober 2005. Det var her LILLIT først ble introdusert for MonkeyBiz som konsept og Knut Nærum som forundringspakke. Knut Nærum personlig, som selv har tegnet så lenge han kan huske og bidratt med tegneserien ”Bloid” i Dagbladet og Ny Tid i over 10 år, ble forespurt om å lage litt annerledes strektegninger til dette som etter hvert skulle bli kolorert med profesjon fra en gruppe mennesker med en helt annen livsstil enn vår egen. Knut Nærum tegnet sorthvite konturer av bønder, kjøpmenn og kokker. Resterende uttrykk ble overlatt til perlerne i MonkeyBiz for fri tolkning og bruk av fantasi.

– Mange assosierer afrikanere med barn som går rundt med fluer i øynene og oppblåst mage. Men dette er ikke engang halve sannheten, sier Nærum mens han titter ut av vinduet på mennesker som traver for å rekke en utepils ved en av Grünerløkkas brune buler.

– I Namibia så jeg fattige mennesker som gikk rundt med renere joggesko enn jeg, sier han. Knut Nærum har vært i Sør-Afrika to ganger, i 1999 og 2003.

–Hvordan kom du i kontakt med MonkeyBiz og hvorfor reiste du dit?

Morofjeset kommer ut av tv-skjermen.

– Fordi jeg ble forespurt, fordi MonkeyBiz er flere ting; selvhjelp, fair trade, HIV-informasjon, fordi jeg hadde sett perledukkene og likte dem, og fordi Namibia antagelig er det eneste landet Tom Kristiansen aldri har vært i.

Det er humor som i hovedsak også koblet Nærum opp mot MonkeyBiz.

Isandis gründer og formidler av MonkeyBiz-kunst, Kjersti Lie Holtar, jobbet med namibiske ungdommer og deres eget uttrykksteater, Obenda. Etter en lang turné med Bjørn Eidsvåg i Norge, ble Obenda-ungdommen spurt hva de nå ville lære. De sa, ”standup”!  Kjersti ga dem derfor en egen scene, i samarbeid med kvinneprosjektet Penduka, som fant sted på en kulturcafé tilknyttet Nasjonalteateret i Windhoek, hovedstaden i Namibia. Formålet var å få ungdommene til ordet og bruke Penduka som en scene for samfunnskritikk. Samtidig var det viktig å belyse humoren deres. Knut Nærum kunne lære dem verktøyene. Han tok utfordringen sammen med Jonas Rønning. I 2003 satte de opp en hel forestilling i landsbyen Epukiro utenfor Kalahariørkenen, med støtte fra det norske Utenriksdepartementet.

– Alt som kan bryte ned bildet av folk i Afrika som primært ofre, er bra, sier Nærum.

Knut kan fortelle at det er den samme humoren man møter i Sør-Afrika som i Norge.

– Vi snakket om familierelasjoner, om kropp, om piratdrosjer og trendnisser. Vi kunne bruke de samme overdrivelsene og metaforene.

Derimot fikk de trøbbel om de rørte ved den afrikanske kulturen.

En namibisk komiker tøyset med afrikansk matkultur og fikk refs av andre namibiere. Man skal ikke rakke ned på det afrikanske, eller antyde at den afrikanske maten ikke er den beste, fordi det er deres stolthet. Matkulturen er mer bærende i Afrika enn i Norge, og man rakker ikke ned på den med mindre man rakker ned på den vestlige kulturen samtidig. Selvironi var aldri noe de brukte, fordi andre ville kunne bruke det mot deg igjen. For meg som vasser i ironi til daglig, ble dette en utfordring.

I Sør-Afrika er det tre emner man aldri ironiserer: Religion, etnisitet og HIV.

– For å ta knekken på en del skitne myter om HIV, som at menn kan bli friske ved å ligge med en jomfru, ville vi at jentene skulle heve seg over og holde standup om gutter som forsøkte å få de jentene de ville ha ved å nekte å bruke kondom, men ingen av jentene forstod hva det var som var så morsomt ved det! HIV og AIDS er fortsatt mye mer tabu å snakke om enn det jeg hadde trodd.

En intensjon om å informere om myter omkring HIV, har med andre ord flere tolkninger. Altså finnes det alltid to sider av samme uttrykk.

– Hva slags inntrykk har du av nordmenns holdninger til HIV og AIDS? Er vi nok opplyste og bevisste her til lands?

– Jeg har inntrykk av at folk oppfatter det som irrelevant for en selv. Det er liksom irrelevant for oss å bekymre oss for eller bruke pengene på. Det er noe som skjer ”der borte”. Det er noe som ”tilhører Afrika”.

Nærum ser en smule tankefull ut og fortsetter:

– Jeg mener å ha skummet overskrifter i norske tabloider som sier at det er en økning blant unge å droppe kondom. Norsk ungdom sier det ikke er noe vits med kondom fordi man kjenner personen, men egentlig er det på grunn av press. Det er en skummel utvikling, hvis det stemmer.

MonkeyBiz mestret å opprette et rådgivningskontor for HIV- og AIDS-rammede i Cape Town, som er et av de mange fremragende resultatene av kvinneprosjektet som en gang startet med 3 kvinner og nå vokser seg over 400 medlemmer.

– Første gang jeg var i Sør-Afrika, lå township’en utenfor. Den andre gangen, da jeg dro nedover i 2003, lå den innenfor. Det er fint å se at prosjektet fungerer, sier Nærum.

MonkeyBiz sysselsetter kvinner som ellers ikke ville hatt muligheten til det. Nærum er rask med å presisere at dette ikke er noe man bør støtte fordi man utenfra først ser på lidelsene de omgis med i hverdagen:

– MonkeyBiz lager mye bra kunst. Det er KUNST. Det blir feil å like MonkeyBiz bare fordi man synes synd på dem. Afrikanere er altfor utsatt for offermentaliteten. MonkeyBiz er tilbud om en vare, som alle andre varer. Tilbud om kunst, som all annen kunst. Enten liker man kunsten, eller så gjør man det ikke. Det handler om å vise respekt for menneskene der nede som selvstendige kunstnere.

– Hva er kunst for Knut Nærum?

– Kunst er en kulturell ytring som gir mer enn den tar. Jeg kan sitte og se på TV og tenke, der gikk visst den timen av mitt liv! Kunst er når jeg tenker, så utrolig glad jeg er for at jeg tok meg tid til å se på dette! Men samtidig kan jeg bli mer glad av å se en gammel Rolls Royce enn et halvgodt, abstrakt maleri. Er da bilen mer kunst enn maleriet? Hvor går skillet mellom kunst og håndverk? Jeg tror altså at kunst også har med intensjon å gjøre.

– Hva betyr det for deg selv å skape noe?

– Når jeg hører ordet ”skape”, tenker jeg på Gud. Hvis jeg bruker det om meg selv, kan det høres ut som jeg har meldt meg inn i klubben til Gud. Men jeg tenker mer på arbeid når jeg ikke jobber. I sommer noterte jeg for eksempel på små lapper hele tiden. Så ja, jeg er tidvis manisk produktiv.

Knut Nærum er medlem flere steder enn klubben til Gud. Verdens Gang, kjent som VG, ga litt ekstra oppmerksomhet til MonkeyBiz med overskriften ”Hva har Nelson Mandela, Annie Lennox, Donna Karen og Knut Nærum til felles?”

– Morsomt at sånne prosjekter er blitt hipt i avisene. Som en bonus å regne, sier Knut og smiler.

– Har vi Gudene et større ansvar for tilstandene i sør?

– Jeg er selvfølgelig for en mer rettferdig handel, sier Nærum og legger til at han tror det kommer til å bli mer av det.

– Det er trist å se all den urettferdige maten. Det er ganske absurd, at kun noen få varer i butikkene er merket med fair trade. Vi må altså få vite hvilke bananer som er rettferdige. Det opplagte skulle vært, ” ikke kjøp disse druene, de er urettferdige!”

MonkeyBiz, som selges gjennom Isandi i Norge og Frankrike, har hevet seg langt over begrepet fair trade. MonkeyBiz tar det for gitt at arbeiderne skal ha anstendige arbeidsforhold.

– MonkeyBiz i Penduka består av to deler, sier Nærum.

– Det ene er verkstedet der kvinnene perler. Det andre er nettverket av kvinner som driver virksomheten rundt i byen og sørger for at alle arbeiderne får en ordentlig pris.

Nærum forteller at hvite mennesker har en liten minoritet i Namibia hvor 40 av dem kan eie alt av jordbruksland. At kvinnene i MonkeyBiz gjør anstendighet ut av gründervirksomheten sin, er en kamp mot slike forhold.

Knut Nærum tenker tilbake på utstillingen med spisebrikkene, hvordan det fargerike inntrykket fra Penduka kunne tolkes med dens sjelfulle egenart.

– Jeg lurte fælt på hvordan de kom til å se ut, sier han.

–  Kom bøndene, kjøpmennene og kokkene til å få hvite, brune, rosa eller blå ansikter? Jeg måtte tenke fargeblindt da jeg lagde arbeidstegningene. Det måtte være rom for alt, det var kunstnernes jobb å tolke bildene. Men til min positive overraskelse, fikk de dekket hele fargeaspektet. De fikk alle slags farger. Det er som da jeg hørte noen synge en sangtekst jeg hadde skrevet en gang. Da den ble sunget, kjente jeg den ikke igjen. Jeg vet at den var fra meg en gang, men nå er den ikke det lenger.

Nærum tusler fornøyd hjem igjen, der kunstverket fra en ukjent har fått en hederlig plass på veggen.


Publisert

i

av

Stikkord:

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *