Look to Norway!

Av Frode Fanebust, siviløkonom og forfatter av «Selvbedraget – Norge og klimakrisen»

Da president Franklin D. Roosevelt sa dette i en tale i 1942, var det uten snev av ironi. Hans poeng var  at Norge var en liten nasjon, men en stormakt på havet. Norsk tonnasje hadde stor betydning for de alliertes forsyning gjennom hele 2. verdenskrig, og med det gjenvant vi vår stolthet, etter forsmedelsen ved først å ha latt oss overrumple av et varslet overfall.

Norge er fortsatt et lite land, men i dag er vi både en atmosfærisk og en finansiell stormakt, begge deler som en direkte effekt av våre reserver av fossil energi. I dag vil jeg skrive litt om den førstnevnte rollen, i morgen følger jeg opp om mulighetene våre finansielle muskler gir.

Vi er i dag verdens tredje største eksportør av gass, og den femte største på olje. I tillegg eksporterer vi kull fra ellers stort sett vernede Svalbard, ironisk nok et av de stedene i verden som opplever de største klimaendringene.

Ifølge FootPrintsStandards.org har vår klode en biokapasitet på 1,8 hektar per person. Nordmenn legger beslag på cirka 4,2. Ganske breialt, men takket være vannkraften ikke horribelt. Dersom vi inkluderer effekten av vår eksport av fossil energi, øker imidlertid vårt karbonavtrykk per nordmann til over 17. Det er altså denne som gjør oss til en av verdens desiderte klimaverstinger, og til en atmosfærisk stormakt. Er det så riktig å inkludere effekten av eksporten vår? Svaret på det ligger i disse to spørsmålene: 1) Hvem bestemmer over disse ressursene, og 2) hvem sitter igjen med pengene? Riktig, det er oss. Nok sagt.

Spiller det så noen rolle hva vi gjør? Jens Stoltenberg liker å argumentere for at vår olje og gass er renere enn tyskernes kull, slik at nettoeffekten er positiv. Han glemmer da for det første å nevne at Norge også eksporterer cirka 2,5 millioner tonn kull av temmelig luguber kvalitet, hovedsaklig til Tyskland. Hensynet til vår territoriale tilstedeværelse på Svalbard går her udiskutabelt foran ethvert miljøhensyn, både lokalt og globalt. For det andre velger han å se bort fra at vår fossile eksport også fortrenger fornybar energi, som jo generelt er noe dyrere. Det er altså her som så ofte ellers med vår statsminister: Det han sier høres plausibelt ut i forbifarten, men beholder troverdigheten bare til du får tenkt deg om.

Oljeprisen er nå høy, og stigende. Jo høyere den blir, jo mer konkurransedyktige blir de fornybare alternativene. Dette betyr at for hvert fat med olje, hver kubikkmeter med gass og hvert tonn med kull Norge velger ikke å produsere, reduserer vi ikke bare de utslippene som følger med utvinning og forbruk: Vi bidrar også til å gjøre fornybar kraft mer attraktiv.

Politikerne vil gjerne fokusere på bilkjøring og tetting av vinduslister. Det er helt riktig at vi alle kan bidra på mange små og enkle vis. Men det er ikke der nøkkelen til Norges bidrag i klimakampen ligger, og fokuset er en politisk ansvarsfraskrivelse av dimensjoner. I stedet kan vi ta til oss det James Hansen har sagt: Det er helt avgjørende at en stor del av allerede påviste reserver av fossil energi blir værende under jorden, og at vi ikke går løs på de ukonvensjonelle kildene.

Dette leder meg naturlig til de store, viktige og umiddelbare tiltakene Norge kan bidra med i klimakampen: Sørg for varig vern fra utvinning først av Lofoten, Vesterålen og Senja, deretter også for den norske delen av Barentshavet. Bruk eiermakt til å trekke Statoil permanent ut av tjæresand, flytt en betydelig del av egenkapitalen over i fornybare virksomheter, og la selskapet fullføre sin virksomhet i Nordsjøen på best mulig måte. Dessuten – og dette er så selvsagt at det er en skam å måtte komme med det – legg ned den bare marginalt lønnsomme gruvedriften på Svalbard. Tilstedeværelsen der kan vi ivareta ved en kraftig styrking av universitetet, og ved å legge til rette for at Svalbard blir et internasjonalt senter for klimaforskning.

Hvis dette høres radikalt ut, så er det bare fordi man sjelden tenker over at den uansett går i denne retningen uansett. Norsk oljeproduksjon fra Nordsjøen er allerede  raskt dalende, og med bakgrunn i manglende nye gassfunn har Gassnova denne uken meldt at det ikke er hold i statens planer om kraftig økt gassproduksjon. Vern av nordområdene er fornuftig, også ut fra andre hensyn enn klimaet. Poenget er at vi kan planlegge og til en viss grad ta kontroll over situasjonen, heller enn igjen å la oss overrumple av en varslet overraskelse.

Klimatoppmøtet som akkurat nå pågår i Cancun viser hvor sårt verden trenger noen som går foran. Det er vanskelig å tenke seg en kandidat som er bedre egnet enn oss. Så kan vi omsider igjen med rette slå oss på brystet og si: Look to Norway!


Publisert

i

,

av

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *