Regnskapets time

Innsendt til BloggeOppmøte av Inge Olav Fure, leder i Norsk klimanettverk. Sitat: «Det jeg er mest redd for, er at vi om 10 år fortsatt snakker om hvor viktig dette er.»

Og vi kan legge til: Den delen av det norske samfunnet som ikke nøyer seg med prat, som ikke vil leve over økologisk evne, som ikke vil ta opp lån på bekostning av fremtidige generasjoner, møter opp på KlimaOppmøte i morgen.

Ola Storeng heter økonomikommentatoren i Aftenposten. Han er god til å beskrive ofte kompliserte økonomiske forhold på en lett forståelig måte. I dag skriver han om finanskrisen. Han forklarer at helt sentralt i dette ligger et overforbruk. Noen steder er det statene som har organisert dette og dermed har bygget opp enorme underskudd. I andre land er det (deler av) befolkningen som har lånt for mye og dermed har bankene trøbbel. Uansett er det snakk om å leve på kreditt. Og da kommer regnskapets time – før eller siden. I Europa kommer den nå, i Japan og USA tar det av ulike grunner litt lenger tid.

I klimapolitikken er oppgjørets time ikke nær forestående. Dessverre.

Våre avanserte samfunn har lite eller ingen evne til å motstå fristelser og skadelig og farlig politikk kjøres til man møter veggen. Og siden det da rammer alle, føler ingen seg veldig skyldig. I klimapolitikken gjør den globale usymmetrien også at man fortsetter som før selv om hundrevis av millioner allerede opplever enorme problemer på grunn av klimaendringene. Det er som kjent slik at vi Vesten ikke merker så mye, ennå.

Dermed fortsetter vi å bruke langt flere ressurser enn hva jorden tåler og vi fortsetter å tilføre atmosfæren CO2 i et stadig høyere tempo. Usymmetrien er også her grell. Politiske ledere fra hele verden gjentar og gjentar at global oppvarming er den største utfordringen vi står overfor. Og at det haster med å stoppe veksten i utslippene og deretter redusere raskt. Mange forskere mener vi må klare dette innen 2020 om vi skal klare det i det hele tatt. Utsettes snuoperasjonen lenger, blir den så tung og krevende at neppe noe demokrati vil være istand til å gjøre det. Vi har altså et vindu på 10 år.

Det jeg er mest redd for, er at vi om 10 år fortsatt snakker om hvor viktig dette er. Skadene vil da være synlig mange flere steder rundt om i verden. Antallet klimaflyktninger vil være stort og økende. Men, fortsatt vil skadene og problemene i vesten være små eller moderate. Og vi vil snakke om alt vi må gjøre innen 2030 for å nå 3,5-graders målet (eller blir det 4-graders målet?).

Vi vet hva vi gjør. Vi kjennner til konsekvensene. Og vi fortsetter å leve på lånt energi og velstand. Vi låner fra framtiden, fra våre barn og barnebarn. Det er de som blir nødt til å betale det vi i vår bekvemmelighet velger å la være. Regnskapets time kommer.

Mon tro hva de mener om vår generasjon, dersom vi ikke er istand til å ta fatt i problemet nå?


Publisert

i

,

av

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *