innsendt av Aleksander Melli
Aftenpostens førstesideoppslag i går: Vinteren forvirrer mange nordmenn.
«Litt mer enn hver tredje spurte tror endringer i første rekke skyldes naturlige svingninger.»
(Eppur si muove …)
Mine naturlige svingninger, når det gjelder disse selektive skeptikerne, pendler mellom fuck’em & get on with the job (utvide og styrke den eksisterende «reality-based community» i Norge, som samles til KlimaOppmøte på tirsdag), oppriktig undring, og uønsket omsorg for andres atferd: Du må bare akseptere det; den tredjedelen har stemmerett, den også.
Statistikker gjennomgår også naturlige svingninger, men det er liten tvil om at den beste tilgjengelige vitenskapen om klimavirkeligheten for øyeblikket ikke når bredt nok ut, eller dypt nok inn. Fagfelle lyder, for en tredjedel av nordmennene, som en fare i skiløypa man for all del bør unngå å snuble i. En tredjedel av nordmennene ser ikke skjebneironien eller den ufrivillige galgenhumoren i denne sydenreklamen, som nylig også var å finne i papirversjon i klimanøytrale Dagblad-Magasinet. Mulig reklamen er en fortjent backlash etter mange års isbjørnmisbruk og «bathos» i klimakommunikasjonen, men den fungerer dårlig som vaksine mot vinterblues for meg.
Med all respekt for den tilbakelente delen av befolkningen: Alt jeg har forsøkt å sette meg inn i de siste årene, forteller meg at politisk kamp er nødvendig. Og at Norges respons på den pågående omveltningen i vårt eget livsgrunnlag, er mangelfull og uaktsom, på grensen til uanstendig. Tegnene på bred mobilisering, i næringsliv og sivilsamfunn, i Norge og andre land, varmer. Selv ørsmå framskritt under et ellers sørgelig Cancún-toppmøte gir en svak lunk.
Likevel – det er bare å se ut vinduet:
«It’s cold out there, colder than a ticket taker’s smile at the Ivar Theatre on a Saturday night.»
Legg igjen en kommentar