Tale til venstres stortingsgruppe

Mitt navn er Aleksander Melli, og jeg er en petroholiker. Det hører med til å leve i ett av oljealderens sentrale pådriver- og foregangsland. Jeg er ikke veldig glad i å bruke et så ladet ord, men synes det er en ærlig sak å påminne om min egen avhengighet, i sammenhenger der man snakker om klimakrisen. Også i disse lokalene, her på Stortinget, som ikke akkurat kan kalles en avvenningsklinikk, slik den politiske situasjonen er i dag.

Jeg flyttet til Norge for første gang da jeg var 12 år, men avhengigheten er medfødt. Faren min er oljemann. Han var vakthavende brønngeolog på Ekofisk B, den morgenen i oktober 1969, da den aller første oljen sprutet opp i Nordsjøen. Så jeg kan med rette kalle meg et barn av Oljeeventyret: Relativt lat, godt subsidiert, høyt skattet.

Jeg har alltid likt lukten av eksos. Selv nå, mot bedre vitende, elsker jeg de smogdekte, skitne byene som brenner norsk jomfruolje ute i verden. Selv nå, med det vi vet om klimaomveltningene – pågående, tiltakende og potensielle – synes jeg de store plattformene der ute i Nordsjøen har noe eventyrlig ved seg. Likevel deltar jeg i et frivillighetsbasert initiativ der en vesentlig del av arbeidet i år vil gå ut på å mobilisere mot oljeboring, og for ideen om et felles veiskille i energipolitikken, en storsatsning på alternative eventyr.

Jeg skal fortelle mer om Norsk klimanettverk, om litt. Men dere har hatt en lang seminardag, med mye informasjon, eminente foredragsholdere, og trolig også noen scenarioer som er så foruroligende at de setter forestillingsevnen på prøve. Slik er det ofte for meg, i alle fall. Derfor starter jeg med å legge lista lavt for meg selv, ved å tilby litt lettere underholding. Den catchy tittelen på kåseriet er: Hvordan står det til med allmenningens komedie i 2010?

Jeg lurer på: Er det noen av dere som kjenner en god klimavits?

Det var egentlig det jeg trodde. Jeg kjenner heller ingen.

Det uroer meg.

Jeg skal forklare. Hadde vi som kultur virkelig klart å ta innover oss klimasituasjonens presserende alvor, hadde vi vært så skremt som enhver åpen lesning av den rådende vitenskapelige oppfatning tilsier at vi har grunn til å være, ville vi trolig ha opplevd en gullalder av politisk vitsemakeri akkurat nå. Og en gullalder for galgenhumoren.

Det er noen former for latter jeg ikke er spesielt glad i. Det finnes en latter som avfeier og nedvurderer de mest utsatte av oss. Det finnes en kynisk latter som ikke er stort annet enn en form for mørk naivitet. Eller den trillende, dydige latteren som kommer når vi gratulerer oss selv for alt det gode vi er og gjør; for alle våre hjerters medaljer.

Jeg har mer sansen for den latteren som herjer med de dype tabuene våre. Pedofili, for eksempel. Eller grønne avgifter.

Det finnes en latter som ler av det vi har brent oss på, det som gjør vondt. Som sperregrensen.

Store krisetider kjennetegnes ofte av en oppblomstring av humor. Tenk bare på de tsjekkiske dissidentene under kommunismen. USA under Bush. Engelskmennenes stive overleppe i kampen mot Hitler.

Vladimir Nabokov skrev om laughter in the dark. Man skulle ikke trodd det, med dagens mediedekning av klimasituasjonen, men det kan være grunn til å se mørkt på ting iblant. Selv det togradersmålet våre internasjonale avtaler baserer seg på, vil innebære utslettelsen av urfolkkulturer fra Shishmaref i Alaska til Tuvalu i Stillehavet. Det finnes stadig flere mennesker der ute i verden, på stadig mer utplyndret grunn, med stadig økende forbruk, og energibehov som begynner å minne mistenkelig om vårt eget. Oljeavhengighetens abstinenser kan bli ubehagelige. Togradersmålet kan bli et tregradersmål før du får sagt ”Mexico”. Føre var-prinsippet ser allerede ut som et etter snar-prinsipp om å om at andre kan ta regningen vi selv stikker av fra. Vi synes å være på stø kurs inn i den sjette, store masseutryddelsen av arter i jordens geologiske historie. Vi risikerer umåtelig sorg, og umåtelige tap.

Det er hjerteskjærende.

Så hvorfor har vi ikke flere klimavitser?

Vi har nok å ta av, nok materiale. I Norge fortsetter utslippene å vokse, i tråd med regjeringens kurve for utslippsreduksjoner. Vi er blitt oppmuntret til en nasjonal dugnad for klima, men vaktmesteren har unnlatt å henge opp lappen i trappeoppgangen. Klimapolitikken kan oppsummeres som hjemme – tja, borte best.

Regjeringen vår er bare en del av problemet. Og det er selvfølgelig ikke konstruktivt å presentere klimasaken som en kamp mellom de som har hatt en oppvåkning, og de som har satt vekkerklokken på snooze. Både regnskogsatsning, pådriverrolle i internasjonale forhandlinger, og karbonfangstteknologi har mye for seg. Men regjeringens satsning er likevel en vits, sett i lys av utfordringene verden står overfor. Uten klimavennlige omstillinger i stor målestokk, vil det bli lite å le av om få tiår. Fremtiden vil kunne se på oss som en generasjon av forbrytere. Det er ikke jeg som har sagt det, forresten, det var Al Gore, som var i Oslo nå nylig.

Jeg tok med meg den yngste sønnen min på tretten år på foredraget. Da vi gikk derifra, fleipet jeg og den lille skurken om hvilke dyrearter vi håpet ville bukke under i en fire grader varmere verden. Hvis vi først skal kvitte oss med noen, kunne det ha vært greit å prioritere myggen, for eksempel, eller flåtten.

Eller den forbaskede isbjørnen, som alltid skal ha så mye oppmerksomhet.

Jeg tenker noen ganger på denne latteren, som setter seg fast i halsen, som vrangstrupesang.

Den kan være utrydningstruet, i Norge.

Ok, nå har forfatteren i meg fått boltret seg litt. Det kan være relevant nok, for noe av det Norsk klimanettverk jobber med, er å få kulturfeltet på banen i klimaspørsmålet. Men heretter skal jeg ikke unne meg flere poetiske sprell, og bare si litt om hvem vi er, hva vi jobber med, og hva vi forsøker å utrette.

Norsk klimanettverk baserer seg på frivillig arbeid, og har så langt ikke mottatt bidrag fra andre enn privatpersoner. Initiativet ble lansert for få måneder siden, etter ett års forarbeid, og består akkurat nå av cirka 150 aktive deltakere, med langt flere støttespillere. Pågangen er lovende, selv uten store medieoppslag, og vi forventer at initiativet bare vil vokse. Vi samarbeider tett med miljøbevegelsen, forsøker å støtte deres arbeid, men drar hovedsakelig i gang egne prosjekter. Flesteparten av deltakerne våre er ikke tradisjonelle aktivister; Venstre er godt representert blant oss, men Norsk klimanettverk har en bred sammensetning, og begynner så smått å nå ut også til andre deler av landet enn Oslo.

Vi jobber blant annet med en stor antologi om klima, med skrivekunst, billedkunst, tegneserier og refleksjoner som forhåpentligvis vil belyse klimakrisen på nye og overraskende måter. CappelenDamm gir ut boken i januar, 2011.

Kortfilmkonkurransen Bioprop er også kommet godt over den første planleggingsfasen, og vil gi unge filmskapere muligheten til å vise fram et miljøengasjement.

Vi er også i gang med å organisere en underskriftskampanje rettet mot forvaltningen av Oljefondet, og behovet for nytenkning rundt bruken av vår felles formue. Dette kan dere lese mer på www.fornyoljefondet.no.

En arrangementsserie på Litteraturhuset, Elefanten i rommet, har vært i gang siden nyttår. Så langt i år har vi hatt fem debattkvelder, med stort oppmøte og god respons. I neste kvartal skal vi blant annet ha en improteaterkveld om klima, og en debattkveld om Grønne gulrøtter – næringslivets muligheter i lys av klimakrisen, som jeg forstår at dere har snakket en del om i dag.

Vi har også samarbeidet nært med kampanjen 10:10 Norge, som Venstre har sluttet seg til. Vi skriver kronikker, blogg, igangsetter en fotoaksjon om få uker, er på Facebook og Twitter som alle andre. Og mye mer.

Norsk klimanettverkets hovedmål for dette tiåret kan oppsummeres som følger: Store innenlands kutt i et omfang som klimakrisen fordrer. Nei til nye oljefelt i nordområdene. Storsatsning på fornybar kraft, grønn teknologi og forskning.

Disse tre kravene til våre folkevalgte, er en felles plattform som svært mange i Norge i dag deler – til høyre og venstre, i næringslivet og kulturen, i Vesterålen og Oslo.

Hvordan kan vi få størst mulig oppslutning om disse kravene, og omsette dem i politisk handling? Å kreve er meningsløst uten å delta. Demokratisk deltakelse er en av de undervurderte klimaløsningene, og avslutningsvis skal jeg si noe om det vi skal jobbe mest med i år, som går i nettopp denne retningen.

Det kan iblant føles som om luften er gått ut av klimakampen i det siste. Et dårlig valg høsten 2009 for partier med en ambisiøs klimapolitikk. Climategate gjør det lett å google seg til en bekvem virkelighetsforståelse. Journalistenes evne til kildekritikk skrumper inn som verdens vannreservoarer. Og ikke minst endte Københavntoppmøtet i skuffelse.

Men København markerte et startpunkt vel så mye som et kollektivt nederlag. Gatene er ikke den foretrukne politiske arenaen for de fleste av oss, men kraften i mobiliseringen for en rettferdig klimaavtale var stor. Toppmøtet viste også med all mulig tydelighet er at vi ikke lenger har råd til å vente på verdens statsledere. Internasjonale avtaler vil komme, men tiltak og handlekraft i hvert enkelt land må komme først.

Hva slags muligheter finnes det i Norge, nå, for å vise fram bredden i dagens klimaengasjement, synliggjøre ny, folkelig vilje, og blåse liv i den politiske viljen?

I løpet av de siste månedene har styringsgruppen i Norsk klimanettverk tatt initiativ til møter med en rekke organisasjoner – bl.a. Naturvernforbundet og Kirkens Nødhjelp – angående muligheten for felles mobiliseringer som kan revitalisere klimasaken i år.

Resultatet av møtene har vært oppløftende, og det er nå klart at Lofotenspørsmålet blir fokuspunktet for en stor, felles mobilisering. Tiden er moden for å prioritere mellom oljeutbygging eller hensyn til verdens fattigste som rammes av klimakrisen, oljeressurser eller fiskeriressurser, fossil eller fornybar energi. Denne saken representerer et veiskille for Norge.

Utgangspunktet for mobiliseringen er Folkefesten i Kabelvåg 7. august i år, arrangert av Naturvernforbundet og Folkeaksjonen Oljefritt Lofoten og Vesterålen. Jo flere som deltar, jo større blir festen, og signaleffekten den får. En koordineringsgruppe bestående av representanter fra ti organisasjoner, blant andre Naturvernforbundet, AUF, Kirkerådet, Natur og Ungdom og Norsk klimanettverk, er nå konstituert. Mange andre vil bli med. Den samlende plattformen er enkel: Ja til et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja.

Vi arbeider med flotte prosjekter med potensial til å engasjere mange mennesker, også for denne sakens klimaperspektiv: En “Klimamarsj” som skal frakte folk etappevis opp til Lofoten med busser og tog. Kulturmarkeringer over hele landet, for de som ikke har anledning til å reise så langt nord. En “Klimabuss” som forhåpentligvis skal få lov til å stå parkert ikke langt unna statsministerboligen. En “pilgrimsferd” i Lofoten; en regatta; et sykkelritt. Og ikke minst – vitnesbyrd fra land i Sør som kan markere at klimasaken ikke har nasjonale grenser.

Da er jeg kommet til slutten av sluttappellen. Først vil jeg takke arrangørene for invitasjonen. Så vil jeg avslutte med å oppfordre dere alle til å bli med på Lofotenmobiliseringen, i august 2010, og engasjere deres medlemmer og venner. Det blir en flott fest – både for miljøbevegelsen, fornybarbransjen, og klimabevisstheten i dette landet. Jeg tror også at de partiene som tar tydeligst til orde for en framsynt klimapolitikk, vil komme sterkere tilbake ved valgurnene de neste årene.

Så får vi se hvordan det går med koalisjonen av kortsynte som regjerer i dag.