Hvor mye vet de egentlig?


av Tormod Vaaland Burkey

Country Director (Norway), Center for the Advancement of the Steady State Economy

Miljøbevegelsen—hvis det i det hele tatt går an å snakke om noe slikt—har i alle år snakket om behovet for å informere, for å spre informasjon og kunnskap, om de problemene vi står overfor.

Selv har jeg aldri egentlig orket å gå den veien, selv om jeg til tider har latt meg provosere til å skrive noe i dagspressen. Folk flest, velgerne… det er for mange av dem og så altfor mange virker uimottagelige for informasjon. Det er et for langt lerret å bleke, vi har for lite tid. Det er for langt frem til et flertall av velgerne har den kunnskap og den forståelse de trenger for å ta ansvarlige valg, og for lenge til dagens ungdom blir morgendagens ledere. Derfor tenkte jeg at vi heller måtte satse på å informere politikere og byråkrater, de som allerede sitter i maktposisjoner, som er i posisjon til å gjøre noe med det. Vi har ikke tid til å vente på neste generasjon av ledere.

Men dagens politikere, og byråkrater, da? Hvor mye vet de allerede, og hvor mye forstår de egentlig av hvordan økosystemene fungerer og hvor ille krisen egentlig er, og hva som må til for å virkelig å løse de problemene vi står overfor? Mange politikere idag prøver å gi inntrykk av at de tar klimaproblemene alvorlig, at de har forstått hva det dreier seg om. De har tilgang på de beste forskerne, og kan få all den informasjonen de måtte ønske.

En profesjonelt drevet statsadministrasjon ville sørget for at politikere fikk en grundig briefing i spørsmål av en slik betydning når de tiltrer, og at de fikk grundig og fullstendig oppdatering—man ville sørget for at de ikke bare hadde fakta og data på plass, men også den forståelse og de ferdighetene som trengs for å gjøre det som må til. De måtte ikke bare forstå, ikke bare bevilge, men de måtte klare å ansette folk som er istand til å gjøre den jobben de er satt til, så mange som jobben faktisk krever, og sørge for at de har de ressursene som skal til for å få jobben gjort.

Har de fått de briefingene de burde ha fått? Vet de allerede det de trenger å vite? Kan det være at de faktisk forstår alvoret, men lar være å si det høyt hva som må gjøres? Hvor mye vet de egentlig, og lar de bevisst være å gi inntrykk av hvor ille det faktisk er fatt? For at folk ikke skal få panikk? Fikler de med småting mens verden brenner, for at ikke samfunnet skal gå i stå? Så vi ikke skal reise oss opp og forlange reelle endringer, slutte å kjøpe dingsene som selskapene produserer, slutte å jobbe for de store selskapene som eier politikerne, slutte å reise på sydenferier? Er de redd vi skal slutte å ta opp lånene som bankene lager penger av? Slutte å spise kjøtt, slutte å kjøre bil, slutte å strebe etter karrière i en uviss fremtid, slutte å konsumere? Slutte å få barn som skal bli de neste decenniers arbeidere, konsumenter, låntagere, sydenturister, og innskytere i våre pensjoner? Redd for at vi skal gjøre opprør mot status quo eller begynne å lage et bedre liv for oss selv?

Er de redde for hva velgerne vil si hvis de faktisk skulle gjøre det som trengs, eller er de mer redde for sine corporate overlords (og velgernes arbeidsgivere), næringslivet, og hva de vil gjøre hvis de ikke fortsetter å gi dem det de trenger for å holde profitten på skinner? Er de redd matforsyningen og delivery systemene—supermarkedene—skal stoppe opp, lenge før klimaendringene sørger for tomme hyller?

Kunnskap er ikke alt. Vi må også ha politisk vilje. Jeg har selv sluttet med forskning for mange år siden. I disse krisene, som har hengt over oss lenge nå, er det lite poeng i å jobbe med å frembringe ny kunnskap når samfunnet viser så liten interesse for å bruke den kunnskapen vi allerede har.

Utdanner vi verdens unge, så står de der om 10, 15, 20 år, akkurat som meg idag—utdannet til oppover ørene, men uten å vite hva man kan gjøre for å redde verden; vel vitende om hva som må gjøres, men maktesløs til å få menneskeheten til å faktisk gjøre det. Hemmet av et system, som vi selv har laget, som er så diffust, så desentralisert, med krefter og motkrefter, og 7 milliarder viljer—noen sterkere og med flere frihetsgrader enn andre—som alle trekker i forskjellige retninger og kansellerer hverandre ut, at ingen vet hvordan det fungerer når man faktisk trenger å oppnå noe fornuftig.

Dette systemet er utmerket når vi vil at ingenting vesentlig skal forandre seg. Men i en krisesituasjon, med litt uoversiktlige og ikke umiddelbare konsekvenser, og begrenset med tid til å handle, er det en katastrofe. Vi vet hva som må gjøres, men ingen vet hvordan vi får noe gjort når vi trenger det. Hvis det nå er for sent allerede, så er det fordi vi ikke klarer å snu skuta i tide, ikke fordi vi allerede har latt den seile sin egen sjø for lenge.

Som Archimedes sa for omlag 2250 år siden: gi meg et fast punkt å stå på og jeg kan flytte jorden. Men menneskeheten er så unnvikende at vi har ingen faste holdepunkter, og ingen  felles forståelse for hvor vi må begynne og hvordan vi må gå frem for å flytte den i riktig retning. Folk ser som regel til politikere og andre autoriteter for at de skal gjøre noe med store problemer. Men sannheten er at ingen vet hvordan man beveger verden når det trengs. Det er et høna og egget problem: velgerne kan ikke stemme riktig før vi har politikere som sier og gjør de riktige tingene, politikerne skylder på at de ikke kan gjøre de grepene som må til før velgerne er klare.

Mye kan dessverre tyde på at de fortsatt ikke forstår alvoret. Det er liten trøst om de faktisk forstår, for isåfall må konklusjonen være at de er inkompetente (eventuelt korrupte).

Det er ikke til å stikke under en stol at jobben er vanskelig. Spesielt der det kreves internasjonalt samarbeid for å utrette det som trengs. Men man vinner ihvertfall ikke kampen med hue under armen og armen i bind, den andre armen bundet bak ryggen av ignorante velgere, hjernen i kuvøse og hjertet på is. Og det er helt klart at de kunne gjort adskillig mer hvis de virkelig ville, hvis de virkelig forstod.

Vi kan ikke vente på at de riktige politikerne skal komme i posisjon. Vi må ut i gatene, forlange endringer, sette makt bak kravene, tvinge politikerne til å gjøre det som må til eller presse frem nye ledere.  Som en god venn skrev en gang: “Når det går den veien høna sparker er det bare én ting å gjøre: snu høna!”

Dagens venstreside (og da mener jeg ikke Arbeiderpartiet!) mangler både evner (smarte nok og mange nok folk i posisjon) og en skikkelig strategi for å oppnå de endringene som må til, mens høyresiden spiller et spill for galleriet og for de bevisstløse og selviskes gunst som vil sikre at ingen meningsfylte endringer vil finne sted. I globale kriser som biodiversitetskrisen og klimakrisen blir høyre og venstre stadig mer irrelevant. Vi er alle mer eller mindre i samme båt nå, selv om noen ser ut til å ikke bry seg eller ikke forstår, men vi må finne virkemidler—fra den tradisjonelle venstresidens arsenal, og fra høyresidens, så vel som nye metoder—som kan fungere og vi må tvinge frem den politiske viljen til å gjennomføre.

Jo lenger vi venter med å skape reelle endringer i riktig retning—endringer i gal retning er vi så altfor flinke til å skape som det er—jo mindre sannsynlige er det at de vil komme i det hele tatt. Jo lenger vi venter jo færre er det som husker hvordan verden en gang var, husker de stedene, naturfenomenene og artsrikdommen, den Verden, som er verdt å sloss for. Nye generasjoner vet ikke hva de går glipp av; de er vant til den verden de fødes inn i. De vender seg til den virtuelle verden og konsumkarusellen som erstatter det virkelige livet. Menneskene er uendelig formbare, de vender seg til hva det skal være så lenge de ikke husker noe bedre. Bare ved å lese historiske kilder, høre forelesninger, se filmer, besøke naturhistoriske museer, lytte til urfolk som fortsatt har en muntlig historie eller besøke de få gjenværende stedene som ennå ikke er fundamentalt endret kan vi få en slags forestilling av hva vi har mistet.

Det holder ikke med målsetninger og gode intensjoner. Man må også klare å sette tilstrekkelige tiltak ut i live og gjennomføre dem. I motsetning til hva våre politikere ser ut til å tro, holder det ikke å bevilge penger, man må også sørge for at de blir brukt på en kompetent måte; man må sørge for at man har de rette folkene til å få jobben gjort. Det holder ikke å gi bort milliardbeløp til vern av skog i utviklingsland om man er så naiv og så dårlig til å tenke mekanistisk at man ikke er istand til å sette sammen skikkelige quid pro quo kontrakter som ikke er fulle av så store huller at man kan seile en tømmerflåte gjennom dem.

Fredag skrev Arbeiderpartipolitiker Elvis Chi Nwosu at en internasjonal klimaavtale er “blitt et uoppnåelig mål”, og at det derfor er “viktig å bruke ressursene på ulike tilpasningstiltak.” (Klassekampen 3/12) Jeg har alltid vært mot dette. Selvfølgelig er en viss klimaendring i de neste 30 årene allerede garantert grunnet tidligere utslipp. Og selvfølgelig er det vanskelig å få til internasjonale avtaler med de nissene som “styrer” rundt omkring i verdens nasjoner, alle de forskjellige utgangspunktene, og alle de motstridende og konkurrerende interessene. Men i det øyeblikk fokuset får lov å skifte fra å stanse klimaendringene til å tilpasse oss dem er løpet kjørt. Oppgaven er vanskelig nok om vi ikke skal gi den vår udelte oppmerksomhet. Alt vi bruker på tilpasning er krefter, penger og tid vi ikke bruker på å unngå galloperende klimaendringer—endringer som vil ødelegge alt vi har kjært… Kommer klimaendringene først i siget blir det umulig å tilpasse seg dem, og umulig å stanse dem.

Vi trenger å betale fullpris for klimautslipp og andre naturødeleggelser, men det er ikke nok; og uansett ikke nødvendigvis en god idé at alt skal måles i penger. Det hjelper lite så lenge økonomien vokser raskere enn effektiviseringen, og til syvende og sist må veksten stanses og skalaen på den kumulative menneskelig aktivitet legges på et bærekraftig og økologisk ansvarlig nivå. Det er ingen sittende politiker som tør å ta på seg denne livsnødvendige oppgaven. Følgelig må vi tvinge dem til å ta denne krisen alvorlig, ved å øve sterkere press på dem enn det presset de er under fra de som vil at ingenting skal skje. Vi trenger en positiv visjon for hva slags samfunn vi vil ha, og hva slags verden vi vil leve i. Denne må ligne mest mulig på den verden menneskeheten har utviklet seg i, som vi er evolusjonært tilpasset og som vi trives best i. Kanskje forakten og mistroen til finansspekulantene og kapitalmakten omsider har spisset seg såpass at det kan la seg gjøre å stake ut kursen mot en ikke-vekst økonomi (steady state economics)?

En informert danske sa en gang: “det går til helvete, men det går på første klasse…” Men selv de av oss som foreløpig har nok penger til å reise på første klasse taper på at verden er blitt som den er blitt. Hva hjelper det å ha penger om man ikke har en trivelig verden å leve i? Mange nok må se egeninteressen i å stanse klimaendringene og stanse tapet av biologisk mangfold, til at vi reiser oss til motstand mot kreftene som vil ha oss til å gjøre ingenting annet enn å gå på jobben, reprodusere og forbli bevisstløse konsumenter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *