Klimafestivalen § 112
Apokalypseutmattelsen på Nationaltheatret
Kan apokalypsen bli en vekker? Kan vi finne styrke i møtet med katastrofen og samtidig skape noe nytt? Nationaltheatret avsluttet Klimafestivalen §112 i 2016 med «Apokalypseutmattelsen», en forestilling som utfordret publikum til å møte klimakrisen med nye øyne.
Basert på (IPCC) FN’s Klimapanels femte klimarapport, og skapt av Johannes Holmen Dahl og Angelina Stojčevska, tok forestillingen klodens fremtid inn i teatrets hjerte. Med noen av Norges mest kjente skuespillere, blant dem Ellen Horn, Mattis Herman Nyquist, Jonas Strand Gravli, Eindride Eidsvold, Gisken Armand og Kjersti Holmen (på video), skapte Apokalypseutmattelsen en ramme for refleksjon rundt våre holdninger til klimakrisen – og vårt ansvar i møte med apokalypsen.
Kunsten og scenografien: En visuell fordypning i krisens alvor
Holmen Dahls scenografi ble et mektig symbol på klimakrisens alvor og omfang, der hvert ark fra IPCCs klimarapport 2014 fylte hovedscenen og utgjorde et bakteppe som strakte seg fra gulv til tak. Rapportens sider, som i vitenskapen ligger til grunn for forståelsen av krisen, ble her løftet frem som en visuell installasjon og brakte publikum tettere på realitetene bak tallene. Lysdesign og vindmaskiner fikk arkene til å bølge som pust og lys, en påminnelse om både skjønnheten og alvoret i forskningen – og om klodens livskraft som står på spill.
I siste sekvens leste Gisken Armand navnene på alle forskerne fra hele verden som bidro i rapporten, og knyttet publikum nærmere vitenskapen. Det manifesterte de mange stemmene som, gjennom nitid arbeid, prøver å varsle oss om krisen – og la et solid, emosjonelt grunnlag for refleksjon.
Teatret som et rom for selvrefleksjon og samfunnsansvar
Med sterke rolletolkninger og scenografien ble Apokalypseutmattelsen et rom for publikum til å utforske både egne holdninger og samfunnets rolle i møte med klimakrisen.
Psykolog og klimaforsker Per Espen Stoknes innledet kvelden med et foredrag om apokalypsen som en psykologisk tilstand, og inviterte oss til å «jamme med apokalypsen» – å ikke bare se den som en trussel, men som en invitasjon til å tenke nytt og handle annerledes. Forestillingen stilte spørsmål om hvorvidt vi, gjennom kunsten, kan finne veien til ny forståelse og et nytt ansvar.
Apokalypseutmattelsen avsluttet Klimafestivalen §112 med et håpefullt budskap: Vi kan bruke teater og kunst som en måte å våkne opp til handling. I dette rommet ble apokalypsen en mulighet til å inspirere til en kollektiv innsats for å bygge en mer bærekraftig fremtid – mens vi fortsatt har sjansen.