Takk for maten, den var god, jeg betaler ikke no …? Søndagens første post er skrevet av Frode Fanebust, siviløkonom, og forfatter av «Selvbedraget. Norge og klimakrisen»
Det er i Mexico det skjer for tiden: en orgie i initialord og en omgang med store bokstaver som savner sidestykke i sin løsaktighet. COP16 er i gang, i regi av UNFCCC. Håpet er å videreføre CMP, og i den forbindelse deltar også SBI og SBSTA. Dessuten AWG-KP og AWG-LCA, men med en framdrift i revers etter COP15 sannsynligvis mest som supperåd. Det er likevel et visst håp om fremgang innen REDD+, mens vi inderlig får håpe at Norge og Saudi-Arabia ikke lykkes med å lure CCS inn i CDM. Du kan lese mer om om dette i FCCC/CP/2010/1, forutsatt at du har Paracet innen rekkevidde.
Dette er ikke en prosess, folkens. Langt mindre er det veien til en fornybar fremtid på en klode som ikke har blitt mer enn to grader varmere. Det er en forbannet labberundt. A fucking train wreck. Un tren de mierda y un maldito desastre, for å legge ordene i munnen på en meksikansk delegat som er like frustrert som han er imaginær. Det er veien til helvete, minus de gode intensjonene. De falt av toget da det sporet av i København. Nå er det grådigheten som rår, i alles kamp mot alle. Og følelsen det gir meg er perfekt beskrevet av et klokere hode enn mitt, med en enda sintere penn:
Og jeg som skulle være som en pil!
Som søkte vei til tidens offersted,
jeg smuldrer i en slyngplante av tvil!
De som vet veien, ofrer ikke med.
(Jens Bjørneboe, Ynglingen)
Ikke alle føler det slik, og dere har min fulle støtte, alle dere unge og engasjerte miljøaktivister som deltar på klimatoppmøtet. Det er på ingen måte dere det står på, og jeg oppmuntres når dere kan feire små seire, selv når de er så små at jeg ikke skjønner hva de går ut på. Men dere er ingen match for pengene og makten. Ingen match for et Japan som fornekter sitt Kyoto, et Canada som har kjent den rike eimen av tjæresand og et Norge som sikkert igjen vil kjøpe seg klimaglorie med oljepenger.
Hvor dysfunksjonelt er klimatoppmøtet? Det vil verden oppdage etter hvert, så jeg vil sammenligne det med en annen oppdagelsesreise til Sør-Amerika. Nemlig den til Cristobal Colón, som hos oss går under et navn han selv ikke ville ha kjent igjen: Christofer Columbus. Da han dro ut, visste han ikke hvor han skulle. Da han kom frem, visste han ikke hvor han var. Og da han kom tilbake, visste han ikke hvor han hadde vært. Jeg føler meg usedvanlig sikker på at dette vil være en passende parabel for kalkunen fra Cancun.
Problemet er ikke bare at man ikke ser ut til å komme frem til noen enighet, men at den enigheten man eventuelt en gang kommer frem til, vil være fundamentert på leirgrunn. Ta Kyotoavtalen som eksempel: Den var svært lite ambisiøs. Kun et forsiktig skritt i riktig retning, ment å følges av større kutt i flere land. Men dersom Kyotoavtalen i 2012 innfris totalt sett (mange land vil bryte den, deriblant Norge), så skyldes det i hovedsak to slumpetreff: Et økonomisk sammenbrudd i den forhenværende østblokken og en uventet global økonomisk krise, med den reduksjon i produksjon og utslipp som nødvendigvis fulgte. Dessuten ett triks i ludo: muligheten til å skape klimakvoter av tynn luft i utviklingslandene. Dette siste betyr i praksis at man kan øke utslippene både lokalt og globalt, men likevel kjøpe seg inn under de utslippsgrensene man har forpliktet seg til. Altså kreativ bokføring, slik vi økonomer godt kjenner til. En løgn bygget på en god tanke.
OK, nok elendighet. Den eneste grunnen til å marinere dere i den, er å komme med en bedre løsning. Utgangspunktet for den er G20. Altså verdens 19 største økonomier, pluss EU. Dermed er også Norge med, gjennom et pseudomedlemskap (EØS) hvor vi både betaler mer og følger EUs regler bedre enn de fleste som er innenfor, men frivillig har avstått fra å ha stemmerett.
G20 inneholder både de landene som i hovedsak har skapt klimakrisen (USA, EU), de viktigste nåværende og fremtidige leverandørene av det fossile dopet verden er avhengig av (Saudi-Arabia, Brasil, Canada, Russland, Australia) og de med den største avhengigheten (USA, EU, Kina, India). Dessuten de landene som har det vesentligste av regnskogene som i dag er truet (Brasil, Indonesia). Dette betyr at alle de viktigste grupperingene er med, men med 20 delegasjoner som virkelig betyr noe, ikke en salig smørje av stort og smått.
Jeg forutsetter selvsagt at foregangsnasjonen Norge frivillig vil innordne seg et slikt regime under EØS. Det som da hovedsaklig vil mangle, er små land og fattige land med lave utslipp. Det er mindre viktig, men viktig nok til at FNs gigantmøter fortsatt vil ha en hensikt: Å sørge for en best mulig tilpasning mellom G20s samkjørte klimapolitikk og de øvrige landene.
Beste klimahilsen
Frode Fanebust
Legg igjen en kommentar