Intervju med ukens talsperson – Erlend Efskind


Uke 33 – 2010

Ukens talsperson er Erlend Efskind. Han er 42 år og utdannet jurist. Erlend arbeidet som forretningsadvokat i fem år i advokatfirmaet Grette DA, og etter dette ett år som rådgiver i seksjonen for avfall i Miljøverndepartementet. De siste tre årene har han vært forfatter på heltid, og debuterte i 2009 med romanen «Der jorden henger i en snor,» som handler om grådighetskulturen i advokatbransjen. Erlend har også vært aktiv i juristgruppa i Amnesty.

Når gikk det opp for deg at du måtte engasjere deg i klimasaken?
Gradvis, en frustrasjon over at folk fornekter det som skjer med miljøet eller at de ikke bryr seg, er opptatt av sin egen lille verden, i den store sammenheng helt uviktige ting, slik som å pusse opp kjøkken og bad. Nordmenn har gått fra å være en flokk med hardt arbeidende bønder til å bli et overvektig og dovent folkeslag av arrogante materialister. Enda så drømmer vi om den store Lotto-gevinsten, syklig nok. Alle disse blodpengene; overskuddet av mange års oljevirksomhet fører ikke til annet enn frustrasjon om hva pengene skal brukes til. Verdiskapning, du lissom – vi lever alle som grever, de fleste av oss. Og der ligger også problemet – ressursene må disponeres med klokskap, og i hvert fall ikke brukes på meningsløs luksus eller bruk og kast.

Hvorfor ville du være talsperson for Norsk klimanettverk?
Fordi Norsk klimanettverk står for noe jeg tror på – at verden kan endres, og menneskene i den. Norsk klimanettverk har etter min mening det som skal til: de er en sammensatt gjeng med alminnelige mennesker som bryr seg, og ikke en bøling med ytterliggående drømmere, sånne med merkelig oppførsel og snåle klesplagg som man gjennom årenes løp er blitt vant til å se, og som taler den smale sak. Norsk klimanettverk har troverdighet gjennom menneskene som engasjerer seg, og det er et godt utgangspunkt for å nå ut med budskapet – for at et bredt lag i befolkningen skal kunne identifisere seg og handle.

Hvilke ting gjør du i hverdagen for et bedre klima?
Jeg prøver hele tiden og være bevisst eget forbruk, både når det gjelder mat, transport og bruk av strøm, og ikke minst gjenbruk – det å kjøpe økologisk eller lokale produserte varer gir ikke bare en miljø- og helsegevinst. Her for leden var jeg innom en barnebutikk («Rakkerungene,» tror jeg den het) hvor de hadde gode gammeldagse leketøy av tre, robuste, slitesterke og miljøvennlige. I tillegg til å være reneste kunnstverkene, noe å stille ut etter at lillegutten har vokst fra dem.

Hva er du mest redd for å miste?
Som de fleste foreldre må vel svaret være barna. Og der ligger også noe av håpet – at folk ikke bare tenker på seg selv, men også på fremtidige generasjoner, herunder sine barns fremtid.

Hvem er din største klimahelt?
Den som tør å stå frem, selv om han har noe å tape på det, kanskje alt. Han vil finne ut at det slettes ikke er så ille, og at det absolutt er verdt det.

Du får 10 prosent av oljefondet til disposisjon. Hva bruker du det til?
Folkeopplysningsarbeid, helt klart. Organisasjoner, kunstnere, intellektuelle, uredde politikere osv, som har en kritisk tilnærming til hele den vestlige mentaliteten, som tør å stå frem overfor det vanvittige overforbruk vi representerer. Vi må slutte å tro at vi er verdensmestre når virkeligheten er at vi er på vei utfor stupet. Vi må begynne å se oss selv utenfra, hvor vi egentlig befinner oss – det vil garantert åpne øynene til mange. Folk må begynne å innse at ingen ytre farer truer, bortsett fra dem vi skaper selv.

Knus en klimamyte!
At miljøvennlig teknologi alene kan løse klimakrisen, og at vi i mellomtiden kan fortsette som om ingenting har skjedd, bl a med å pumpe olje opp av grunnen. Og at vi kan kjøpe oss fri fra det hele, med surt opptjente oljepenger. Den sosialøkonomiske tankegangen er drepen, og uheldigvis har vi en statsminister som er oppflasket og tror blindt på denne. Norge og verden hadde definitivt fortjent noe langt, langt bedre enn ham! Jeg stemte selv på Arbeiderpartien ved forrige valg, men aldri mer igjen – Stoltenberg er tidenes skuffelse.

Hvordan tror du verden er om ti år?
Verre, dessverre: isen vil fortsette å smelte, tørken bre seg, mennesker tørste og sulte, kriger og terrorisme eskaler, arter utryddes, og alt på grunn av et fortsatt økende forbruk og et forkrøplet samfunnssystem bygget på fri og hensynsløs konkurranse. Men jeg er optimist, jeg har troen på at vi kan gjøre noe, og at det aldri er for sent. Det ligger mye godt i mennesket, i vår evne til å vise omsorg, og ikke minst i vår intellektuelle kapasitet.

Hva eller hvem utgjør den største trusselen for klimaet i dag?
Menneskeheten, helt opplagt. Eller mer presist – hele det kapitalistiske systemet, med økt forbruk som mål og penger og suksess som den dominerende målestokk. Likevel har jeg troen på at mennesket skal kunne våkne før det er for sent. De reiste seg under den franske revolusjon, den gang under parolen: «Frihet, likhet og brorskap». Kanskje vil det samme skje igjen, når man innser at vi har det langt bedre som en del av naturen, og ikke som dens herskere. Slik vi føler slektskap til hverandre, bør også naturen ta del, som en likeverdig part – vi er alle en del av det samme kretsløp, totalt avhengig av hverandre. I tillegg har vi denne eldgamle klisjeen om at rikdom ikke er lykke, heller en tvangstrøye, og kanskje er det på tide at folk begynner å forstå akkurat det.

Har du et spørsmål til Jens Stoltenberg?
Ja! Sover du egentlig godt om natten, Jens …?

Nevn en klimalov du gjerne ville følge?
Jeg vil heller omformulere spørsmålet til en klimalov jeg vil «forfølge»: Miljøparagrafen – Grunnloven § 110b, om et sunt og bærekraftig miljø. Det opprinnelige forslaget ble endret slik at man nå er prisgitt den til enhver tid gjeldende lovgivning eller sittende regjering, på den måten at bestemmelsen i begrenset grad kan påberopes direkte. Etter min mening burde rettighetene knyttet til miljøet ha et grunnlovsvern på lik linje med de andre grunnleggende rettighetene i vårt samfunn, slik som ytringsfriheten.

3 tanker om “Intervju med ukens talsperson – Erlend Efskind

  1. Tilbaketråkk: Skatten er rett foran oss!

  2. Carbomontanus

    Dette var spennende.

    Min klimareligion ble grunnlagt den dagen de publiserte hvor mange fantasillioner kubikkmeter gass det er i Sthokmannfeltet. Man bruker da ligningen CH4 +2 O2 ->CO2 + 2H2O og beregner mengden O2 ved ( 20 000 Km /)^2 ganger pi ganger 4. dette blir jordens overflate i kvadratkilometer ganger barometertrykket er vekten av luften. 2% av dette er surstoff. Så slipper vi ut hele Sthokmannfeltet og tenner ei fyrstikk……

    Jeg kom til det interessante resultat at det skorter slett ikke på olje og gass her i verden, tvertimot, her skorter det på luft! Og det merkes jo klart allerede.

    I de harde sekstiåra kunne luften på jernbanetorket skjæres med kniv. Det blev meget bedre da vi fikk vekk de store bensinsvin, og snøen er ikke lenger grå som dengang etterat de begynte å vanne kølarøyken og fyre mer med gass. Men luften i Peking er idag til å skjære med kniv og vel så det, og Kina er meget større. Alt dette er symptomene på at det faktisk heller skorter på luft og ikke på fossil fuel.

    Og trakk den konklusjon at da må vi gå inn for skogbruket, for skogen er det eneste som kan resirkulere det carbonet og få frem oxygenet igjen. Man må gå inn for de grønne verdier clorofyllet og få opp og slippe opp grønska overalt hvor det mangler og worldwide, så det monner. En enkel beregning og en enkel religion som er lett å huske. Men man må ha molvektene molart volum for å beregne den støchiometriske ligningen.

    Grønske og groe og ved og sånn kan også forvandles til mat, endogtil flytende fuel.det er enoppgave for kjemien og agrarkjemien og kjøkkenet, som er løsbar.

    Det ny-religiøse er så at jeg er kommet til den oppfatning at vi med høy sannsynlighet må belage oss på å skru ned blusset ca 50-80%, men dette er omstridt. Ikke alle tror på Mann med ljåen, som er Michael Mann med hockeykølla, selvom hans resultater stemmer klart overens med norske myrsedimenter og med Universitetsalmanakken og helt uavhengig av IPCC. Men uansett så vil det kunne komme oss til gunst at vi i tide heller har gått inn for skogbruket.

    En del av skogbruket er at vi alle må lære å tyde og bruke veden bedre, og ikke bare gå hen og kjøpe ny skurlast for alle formål, men lære oss å tyde og bruke resiskulerte materialer. Det vil spare skogen, og bruke og behandle det slik at flis og avfall kan gå i fyringa eller komposteres( Man dyrker bringebær og rips og plommer og grønnsaker og ny skog på det, asken må også kunne gå tilbake i skogen og åkeren) og ikke hel-renovere men renovere suksessivt etterhvert som det rakner,og lære oss å bygge reparasjonsvennlig. Jeg har ikke kjøpt en plankestubb siden 1980 og ikke såmye som en spiker heller, og det er enhøy kunst. Men det er faktisk billigere og bedre og mindre slitsomt. Man sliter meget for de svært dyre, feilkonstruerte, og ikke reparasjonsvennlige ferdigvarene.

    Så var det lekene til «rakkerungene» som Erlend Efskin nevner. Det har vi holdt på med bestandig, og de resirkuleres faktisk de også, og synes å være enn viktig del av treningen og kulturen som er forbundet til å kunne bygge møbler og hus. Ogda må lekene være fremstilt av materialer og i teknikker som vi behersker. Og det viser seg at leker som er kaputt, de kan vi ta og reparere og pakke dem inn og gi dem tilbake kanskje i ny og oppdatert forbedret stand til jul. Men dette er faktisk også gammel skikk.

    Den forbruksvareindustri som derved blir frigjort overflødiggjort og direkte gjort arbeidsløs, tror jeg ikke man skal gråte så mye over eller være så øm i forhold til, for i virkeligheten erden blitt satt i sving med feil oppgaver, og til alvorlig fare og skade for nødvendig arbeid og helt nødvendige oppgaver som man derfor ikke har kapasitet og råd til og som derfor ikke blir gjort.

    Eksempel: Om man må slite for å nedbetale den vegg i «leiligheten» som koster det tidobbelte av hva den burde, eller den bil som koster det femdobbelte av hva den burde og som heller ikke er reparasjonsvennlig, ved selv å være med på å produsere ting som koster det fem og tidobbelte av hva det burde; tenk på alle den kapital og all den tid som blir beslaglagt og som derfor ikke kan investeres til beste for skogbruket.

  3. Tilbaketråkk: Hva skjedde med økosofien?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *