Talen er skrevet av forfatteren Aleksander Melli – vår talsperson denne uken.
1.
Noen personlige betraktninger etter statsministerens Nyttårstale i går. Jeg hadde sansen for det faraoniske anslaget – Vi husker fortellingen om Josef som rådet faraoen i Egypt til å spare på kornet fordi det etter syv fete år ville komme syv magre. Man kunne nesten latt Stoltenbergs vennlige, pedagogiske røst senke drømmer på vår jord: Nå skjer det, her kommer et velfundert økonomisk argument, forklart så vanlige folk kan forstå det, om at utvinning av nye oljefelt i Lofoten og Vesterålen kan vente til senere. Det vil komme tider med høyere oljepris og lavere globale utslipp. Det vil fortsatt være behov for petrokjemiske produkter i 2050. Kjære landsmenn: Mye vil ha mindre.
Men det var ikke der Stoltenberg ville:
Egypterne bygget kornlagre. Vi bygget pensjonsfondet.
Jeg har hverken bibelsk eller økonomisk kompetanse til å analysere dette veldig grundig, og heller ikke tid. Men synsing er det blogger er til for, og det er hyggelig å etablere en liten tradisjon for at Norsk klimanettverks talspersoner skriver gjesteinnlegg, den uken de har sagt ja til å være tilgjengelige for initiativet.
Kjære klimavenner: For det første skal det en del selvsikkerhet til for å sammenlikne Norge med en så stor sivilisasjon som den egyptiske. Kornlagrene deres var mer innovative, i lys av sin tid, enn vår egen matbod for oljemilliardene. Jeg tror ikke Stoltenberg vil få like mye suksess her som med månelandingsmetaforen.
Men Josef og Farao kan kanskje få fornyet relevans dersom mindre optimistiske sosialøkonomer enn Stoltenberg får rett, og halvparten av kornet går opp i røyk hvis finansmarkedene tar en double dip.
En annen ting slår meg. Slavene bygde det meste i det gamle Egypt, og utenlandske selskaper gjorde mesteparten av jobben på norsk sokkel på sekstitallet. Faren min var brønngeologen som var på vakt på Ekofisk B, da den aller første olja sprutet opp av Nordsjøen. Max Melli, som jobbet for Phillips Petroleum den gang, var en ung bifigur i fortellingen om norsk oljehistorie. Når Stoltenberg forteller om Oljeeventyret, synes jeg fortsatt ordet har en vakker klang. Selv i dag, når vi vet det vi vet om klimasystemene, og begynner så smått å bevege oss ut av det fossile tankesettet, synes jeg at eksos og smørefett lukter litt eventyrlig. Det er vanskelig å ikke se storheten i det Norge var med på den gangen, og da jeg i går humret av statsministerens pompøse ingress, bør det nevnes at jeg heller ikke har mye til overs for de som i et nyklokt klimaperspektiv rakker ned på grunnlaget for vår faraoniske rikdom. Norge bygget Oljeeventyret, med litt hjelp fra utenlandske venner. Senere bygget vi pensjonsfondet. Men dersom statsministeren vår virkelig vil leve opp til sine historiske analogier, kunne han i stedet for å fortelle oss godnatteventyr om vårt trygge kornforråd, innlede noe som ikke trenger å bli mindre eventyrlig enn olja: Neste fase av norsk industriutbygging, ved hjelp av offshore fornybar kraft, green tech og forskning.
Dette er ting som langt mer kunnskapsrike mennesker enn meg har tatt til orde for i mange år. Noen av dem vil være talspersoner for Norsk klimanettverk i 2010, og noe av det de sier vil minne om Stoltenbergs ord om kunnskap, forskning, og arbeid, fra de klokeste delene av talen.
Her er en annen analogi, fra innledningen:
Historien inneholder mange eksempler på hvor galt det kan gå når man i gode tider glemmer at tidene alltid snur. Fra 1500-tallet innførte Spania store mengder gull fra Amerika. Rikdommen ble brukt til å kjøpe luksusvarer til overklassen, til skattefritak for adelen og til å føre kriger. Arbeid ble sett ned på. Derimot arbeidet de hardt i land som England, der de produserte tøy og andre varer som de solgte til Spania. Dette førte til at engelskmennene snart lå langt foran spanjolene i velstand og utvikling. I Spania var det for sent da en kongelig rådgiver endelig innså misforholdet mellom den store gullbeholdningen og den lave produksjonen og oppdaget at: ”Arbeid er rikdom.”
Med litt mer arbeid kunne kanskje taleskriveren fått med seg at analogien er er et tilfelle av ”friendly fire.” Det er vel Norge som tar en spansk en for tiden? Kongens nyttårstale tok et majestetisk oppgjør med overforbruk. Hvor er den protestantiske etikken i å basere seg på oljerikdommen i så stor grad at det i flere tiår har gått ut over innovasjon i andre sektorer?
Hva skal vi leve av når oljen tar slutt? spør Stoltenberg.
Svaret er at vi skal leve av hverandres arbeid.
Jeg kan ikke annet enn å nikke godkjennende. Men hvorfor investerer vi ikke da en langt større andel av oljeformuen i forskning og utdanning, som 78% av de spurte i en undersøkelse gjort for Unio nylig uttrykte ønske om?
Verdien av det norske folks arbeidskraft og kunnskap er mange ganger større enn verdien av oljeformuen.
Det er vakkert, men jeg skulle gjerne hatt et par konkrete tall og mål bakt inn i nyttårsforsettene.
2.
Det er lett å være etterpåklok, både når man blogger om opptakene som ble sendt i går, og når man ser seg tilbake i historien. Det gjelder å ”get in before hindsight,” som en historiker sa om faget sitt. Stoltenberg påpeker ganske riktig at:
Vi klarte ikke å forutse det største norske industrieventyret i historien bare ti år før det startet. Å treffe mennesker i dag som er skråsikre på hva vi skal leve av i morgen, gjør meg alltid litt skeptisk.
Evolusjonen er blitt definert, i en minneverdig frase av Richard Dawkins, som ”Mount Improbable”. De artene som eksisterer i dag er ikke nødvendigvis de du ville ha satset penger på. Dette vet folk som Warren Buffet en del om. Man må satse på riktig hest. Du må ha en intuisjon som sier at mammuten er på vei ut, og at jegersankeren er på vei opp og fram. For vi klarte ikke i går å forutse hva vi lever av i dag. Nei – men vi la til rette for Olja, i en tid da det var lurt å ikke satse videre på hvalfangst som næring.
Det er mye vi ikke vet om framtiden, men det vi vet er at vi vil trenge kunnskap.
Kunnskap trumfer alt.
Amor omnia vincit, heter det på latin. Hvis Stoltenbergs satsning på forskning og utdanning realiseres, vil fremtidige generasjoner av blogglesere forstå hva jeg mener. Kjærligheten overvinner alt. Og det å forstå, eller forsøke, er mer eller mindre det samme som kjærlighet. Spør du meg. Det er mye vi ikke vet om framtiden. Men vi vet en del. Stoltenberg forstår litt vel fort når han sier:
Skog og karbonfangst. Her skal Norge utgjøre en forskjell.
Regnskogsatsningen er – så vidt jeg forstår – et fantastisk, potensielt svært effektivt klimatiltak. Men satsningen vil bli mindre beundringsverdig dersom den blir en del av talltriksingen som skal oppfylle Kyoto-avtalen med kvotekjøp.
Omtrent en femtedel av klimagassutslippene globalt stammer fra rovdrift på regnskog. I kampanjen som Norsk klimanettverk lanserer i slutten av januar, en fotokampanje med hilsener til Jens Stoltenberg, skulle jeg gjerne sett bilde av en urinnvåner fra Amazonas som holder en lapp: Thank you.
Men når karbonfangst trekkes fram som det eneste andre verktøyet i kassa, virker det for ensidig. I motsetning til vern av regnskogen, er karbonfangst- og lagring et tiltak som ikke vil gi en konkret klimagevinst før om en del år. Det er all grunn til å være forsiktig optimistisk når det gjelder den symmetriske muligheten for å pumpe CO2 ned i jordskorpa, etter først å ha pumpet oljen opp. Som Arthur C Clarke sa: ”All advanced technology is indistinguishable from magic.” Lykkes vi med å rense utslipp fra kraftverk og industrianlegg gjennom karbonfangst, får vi et tiltak som virkelig monner globalt. Det tror vi gjerne på. Vi vet bare ikke om satsningen på karbonfangst vil innfri – og med det akutte, globale behovet for utslippskutt i hvert enkelt land, er det lite trolig at denne teknologien vil innfri i tide.
For å parafrasere Stoltenberg: Å treffe mennesker i dag som er skråsikre på hvilke klimaløsninger som fungerer best, gjør meg alltid litt skeptisk. Skog og karbonfangst er strålende. Men vi trenger flere tiltak – her og nå, ikke på månen, i morgen. Stadig flere nordmenn mener at også reelle utslippskutt, innenlands, må utgjøre en forskjell.
Vi har en historie med engasjement og vilje til innsats som gjør at vi i noen saker har en større rolle i verden enn det størrelsen på folketallet skulle tilsi.
Vi har iblant en større ego enn det størrelsen skulle tilsi. Og vi utgjør også en forskjell ved å være kilden til litt under 3% av CO2-utslippene globalt, gjennom eksport av olje og gass.
Det gir oss et ansvar, for å ta ansvar.
Ikke akkurat på høyde med Rumsfelds ”known unknowns”-remse, men ikke langt unna.
Men jeg må runde av nå. Jeg er halvt italiensk, og derfor glemmer jeg sjelden at vi har en statsminister som vi på svært mange vis kan være stolt av. Nyttårstalen er en påminnelse om dette. Berlusconi har en svakhet for eskortepiker, Stoltenberg liker så vidt vi vet bare å kjøpe kvoter. Berlusconis avisorgan skriver ”Og dette kaller de global oppvarming?” når den norditalienske vinteren blir ekstra kald. Stoltenberg sier: Tar vi egentlig godt nok vare på denne sårbare planeten vår? Svaret er nei. Det vitner om en selvinnsikt som Berlusconi mangler.
Berlusconi er i følge ham selv den største statsministeren Italia har hatt. Stoltenberg har en langt mer ydmyk framtoning. Men han er bevisst sin rolle internasjonalt: Han har verdens høyeste klimamål, og overskuer klimafeltet som få andre statsledere gjør. Kunnskap trumfer alt.
Tross uroen over den pedagogiske tonen i talen, brutte løfter, luftig retorikk, Statoil i Canada og Irak, rekord i nye letekonsesjoner, håndteringen av biodieselsaken, troen på kvotehandel, råflotte flyvaner som signaliserer business as usual, og en tale som signaliserer at alt er under kontroll, bare få uker etter et klimatoppmøte der ingenting var det – jeg er oppriktig glad for å bo i et land der statsministeren kan siteres på dette i sin Nyttårstale:
Det er hverandres arbeid og hverandres kunnskap vi skal leve av i framtiden. Derfor vil Regjeringen i året som kommer invitere til en bred samfunnsdebatt om disse grunnleggende spørsmålene. Vi inviterer til samarbeid om arbeid. Om hvordan vi kan utvikle et framtidsrettet næringsliv og gjøre det enklere å starte opp nye bedrifter. Om hvordan vi skal utvikle den kunnskapen og teknologien vi trenger. Om hvordan vi kan unngå at ungdom slutter under skolegangen. Og om hvordan vi kan redusere sykefraværet og utstøtingen fra arbeidslivet. I det kommende året vil jeg og de mest berørte statsrådene invitere folk fra ulike miljøer til et rådslag om dette. Hele regjeringen skal ut i landet for å få innspill. Vi kommer også til å bruke nettet for å invitere alle til å delta i debatten.
Mi home page es su home page, kjære Statsminister. Vi setter pris på å bli bedt, og kommer gjerne. Demokrati er en fest. Særlig med litt konstruktiv kritikk fra dine venner. Særlig hvis det kommer mange nye.
Og derfor skal vi anstrenge oss hver dag for å løse klimaproblemet. Dette er felles problemer vi må løse, i fellesskap.
Så vidt jeg kan bedømme, i starten av et ferskt initiativ, kommer deltakerne i Norsk klimanettverk også til å anstrenge seg hver dag, sammen med folk som har anstrengt seg for det samme i årevis. Og kanskje vil Stoltenbergs programmatiske optimisme en vakker dag vise seg som velbegrunnet.