Den moralske stormen


Det hviler et ekstra ansvar på alle som har en stemme i klimadebatten – forsker eller formidler.

Utmerket kronikk av Siri Kalvig i Stavanger Aftenblad.

JEG HAR DEKORERTden lille blå el-bilen min med flotte skyer og skummende bølger, samt en liten Storm-logo. Den er ikke akkurat anonym, der den står på gratis parkering- splass for elbiler utenfor postkontoret. Og kanskje er det nettopp derfor jeg til stadighet finner små papirlappene under vindusviskerne?
De er «leserinnlegg» som noen mener det er viktig at føreren av den lille blå himmel og hav-bilen leser. Ofte er de fra sinte privatpersoner, noen er skeptiske til klimadugnaden.

Innholdet er velkjent klaging – intet nytt under solen. Men jeg skvatt til da jeg fant folderen til den nystartede organisasjonen Klimarealistene. Konfrontert med flere feil og villedende informasjon øyner jeg mørke skyer i horisonten. Folderen forklarte at Klimarealistene er en organisasjon for deg som ikke tror på FNs klimapanel, og for deg som mener at naturkreftene styrer CO2-nivået, ikke menneskene. Videre kan en lese at Klimarealistene skal «samle relevant litteratur om klimaet og tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon, og arbeide for objektiv informasjon om klimaspørsmål».

I HØST HAR VI BESØKT lærerhøyskoler Norge. Vi er tre personer som ønsker å få spredt saklig og objektiv klimainformasjon: Tobias Thorleifsson, som er samfunnsviter, og jeg, som har en naturfaglig bakgrunn, anser oss som formidlere av klimaforskning. Helga Kleiven, derimot, er forsker fra Bjerknessenteret og jobber til daglig med å forske på naturlig klimavariabilitet. Dette opplegget, kalt Klimaklok, er en del av Klimaløftet, som er regjeringens storstilte klimaformidlingsprosjekt.
Det er lærerne som skal utdanne den oppvoksende generasjonen, som får tidenes tøffeste utfordring i fanget fra sine foreldre og forfedre – nemlig jobben med å bremse den globale oppvarming. Lærere er en svært viktig gruppe å nå ut til med faktabasert og kritisk gjennomgang av klima.

Hvordan formidler en så best den komplekse klimaproblemstillingen? Heldigvis har FNs klimapanel gjort jobben lettere for oss. De har saumfart all relevant klimaforskning og gitt oss et massivt beslutningsgrunnlag. Vår jobb ovenfor lærerne har vært å formidle klimapanelets hovedkonklusjoner, fortelle hva
som er deres sterke funn og hvilke konklusjoner som rommer mer usikkerhet. Vi refererer også nyere forskningsresultater og prøver etter beste evne å gi lærerne en verktøykasse slik at de kan bygge klimakunnskap i sin skole.

PÅ HJEMMESIDEN til Klimarealistenekunne jeg laste ned «Skeptikerens håndbok» og finne lenker til innlegg klimaskeptikere har hatt nasjonalt og internasjonalt og bøker forfattet av klimaskeptikere de mener du bør lese. Hadde de ikke skrevet «objektiv informasjon» i folderen sin?
Bør vi høre på klimaskeptikerne? Klimaskeptikerne og de ny-organiserte Klimarealistene oppnår ikke annet enn å forvirre befolkningen og trenere nødvendige klimatiltak. Den siste tiden har det vært flere klimaskeptikeroppslag i mediene – antakelig en koordinert mobilisering av Klimarealistene fram mot klimaforhandlingene i København. De prøver å skape en illusjon av at klimapanelet har en ensidig og korrupt gjennomgang av fakta, mens de selv er forbigått og neglisjert av en forskermaktelite. Den eneste grunnen til at de eventuelt skulle være forbigått, må være at de ikke har klart å publisere nok vitenskapelige resultater.

OG I SÅ TILFELLE er det en god grunn for det. Klimapanelets 152 hovedforfattere – som alle er anerkjente forskere – laget utkast til rapporten som igjen ble vurdert og revidert i to omganger. I denne tidkrevende prosessen håndterte de over 30.000 kommentarer fra 650 enkeltpersoner og organisasjoner. Klimapanelet har vurdert tusenvis av vitenskapelige klimapublikasjoner, og blant disse finnes både publikasjoner som støtter opp om teorien om den menneskeskapte oppvarmingen, og noen som undergraver den. Selv om det irriterer klimaskeptikerne at den sistnevnte gruppen utgjør et fåtall, må de innse at dette ikke er
på grunn av bevisst neglisjering fra Klimapanelet. Det er derimot fordi det ikke har vært mulig å finne gode vitenskapelige forklaringer på den oppvarmingen som nå finner sted uten å inkludere klimagassutslipp fra hver og en av oss.

ALLE FORSKNING er av natur kritisk. Helga forteller oss at diskusjonene smeller i veggene når hun er på vitenskapelige konferanser og legger frem sine klimafunn fra gjør- men i dyphavene. Men fordi klimaproblemstillingen er så kompleks
og vidtfavnende, må de som er uenig i deler av Klimapanelets rapport, og media utøve ekstra aktsomhet. Det er ikke konstruktivt å dra fram enkeltrapporter og lage ensidige oppslag i media når verdenssamfunnet bruker ressurser på å få laget storstilte klimaundersøkelser som nettopp skal fungere som kunnskapsståstedet vårt. Det hviler et ekstra moralsk ansvar på alle som har en stemme i klimadebatten – forsker eller formidler.

HUSKER DERE FILMEN«The perfect storm»- der tre stormer slo seg sammen til én og George Clooney led filmatisk drukningsdød i ekstrembølgene? Motivert av denne termi- nologien lanserte professor Stephen Gardiner begrepet The Perfect Moral Storm i klimadebatten: Den globale, den generasjonsmessige og den teoretiske stormen slår seg sammen til én, og skaper handlingslammelse i klimakrisen.

Med den globale stormen mener han at klimakonsekvensene utspiller seg på tvers av landegrenser og påvirker fattige og sårbare mennesker langt vekk fra oss som i bunn og grunn er årsaken til klimagassutslippene.

Med den generasjonsmessige stormen mener han at konsekvensene blir verst for våre barnebarn og oldebarn, som ikke selv har noen skyld i klimaproblemet. Og med den teoretiske stormen mener han at klimaproblemet er vitenskapelig komplekst. Det involverer nødvendigheten av å gjøre antakelser om fortidens klima.

PÅ HØSTENS Klimaklok-turne var vi veldig glad for å ha med oss en klimaforsker har naturlige klimavariasjoner som sitt kompetansefelt. Men for å belyse alle sider av klimaproblemet burde vi kanskje hatt med oss oseanografer, glasiologer, biologer, økonomer og sosiologer, for å nevne bare noen. Men dette er umulig. Klimaproblemstillingen spenner over et så stort fagfelt at jeg tør påstå at ingen enkeltforsker eller menigmann kan gjøre seg opp en egen kvalifisert mening om hele klimaproblemstillingen. Vi trenger samarbeid over landegrensene, og vi trenger et objektivt organ som får ressurser av verdenssamfunnet, til å gi oss det riktige kunnskapsståstedet.

VERDENSSAMFUNNET har da også laget FNs klimapanel i et ærlig og iherdig forsøk på å temme den teoretiske stormen. Etter Klimapanelets fjerde hovedrapport, virker det som om verdenssamfunnet endelig kan være enig om alvoret og nødvendigheten av å handle. Vindusviskerne sto ubrukt i finværet da jeg fikk Klimarealistenesfolder i fjeset, men jeg er alvorlig redd for at de mørke skyene i horisonten skal gi oss en kalddusj før Københavns klimatoppmøte. Det ser ut som om klimaskeptikerne forsøker å lage en felles front mot det som etter mye møye er blitt konsensus blant forsker og politikere. Jeg skulle ønske at de heller brukte kreftene på å publisere forskningen sin, isteden for å villede folk i tolvte time.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *