El Clásico

Kommentarer

2 kommentarer til “El Clásico”

1. 

   Kristoffer Robin

   8. mai 2012

   Tror du har veldig rett at det er viktig å satse på barna. Det er ofte de som er mest engasjert, og naturligvis de som skal styre med alle problemene vi skaffer dem.

   Personlig tror jeg mye av løsningen kan ligge i å fokusere mindre på å få folk til å endre seg (det er vi dårlige til) men mer på å la folk tilpasse seg (det er vi gode på).

   Vi har klart å «tilpasse» oss en ganske radikal endring i levemåte de siste hundre årene. Mange ting som ble tatt for gitt tidligere er utenkelig idag (slaveri, forskjellige rettigheter for forskjellige kjønn etc.) – og omvendt. Dersom vi endrer systemene rundt mennesker fra de vi har idag til systemer som kan være bærekraftige, så tror jeg menneskene fint kunne klare å tilpasse seg å gjøre ting på andre måter – så lenge man gjør det lett for dem å ta de gode valgene.

   Systemene vi har idag gjør det fryktelig vanskelig å være miljøvennlig, og veldig lett å leve på en lite bærekraftig måte. Veldig mange ønsker å gjøre godt for miljøet, men systemene vi har laget oss i dag gjør det så vanskelig at det virker som en uoverkommelig endring for oss.

2. 

   Karoline Petersen

   30. april 2012

   Jeg blir så deprimert… hvis ingen argumenter hjelper – hva gjør man da? Blir man nødt til bokstavelig talt å banke vett inn i huet på dem?

   Mitt råd er; sats på barna! Sett økologi høyt på læreplanen og fortell barna at mennesker er også dyr – at vi også lever på en lukket klode med begrensninger. Det er ikke vanskelig for en 10 åring å forstå og bør ikke være det for noen andre heller; Mennesket er ikke Gud – det er begrenset med resurser på vår klode – og det er begrenset hvor mye søppel vi kan ha i vår bakgård før det forgifter oss selv!

   Barn er kanskje de eneste med stor nok innvirkning på sine foreldre til å få dem til å tenke. Barn lever i den tro at verden er et idealistisk og vakkert sted. Hvis de blir fortalt sannheten om sin egen fremtid, vil de bli forferdet og sinte. De vil stille spørsmål til hvorfor ingenting gjøres.

   De voksne er fortapt. De har mistet sitt håp og sin tro på verden. I samme øyeblikk mistet de også sin styrke – styrken som gjør at man orker å sortere søpla og orker å sykle til jobben i stedet for å ta bilen. De har kommet til den konklusjon at livet er kort, lykke må maksimeres her og nå! Det er det eneste fornuftige.

   Og kanskje er det det eneste fornuftige?