El Clásico


special
Foto: Greenwich Photography (CC-by-2.0)

På en café i Madrid sitter fem gode venner fra rundt om i Europa. Glass tømmes og fylles. Samtalen går fra spanske spådommer om EUs økonomi og tyske visjoner om et samlet Europa, til vidløftige debatter om etikk og de filosofiske argumentene for og imot uhjelp.

Vi dreier inn på klimaproblematikken, og jeg gjør den ubehagelige oppdagelsen at av fire av mine beste venner påstår alle unntatt én at klimaendringer er en myte. Bedre blir det ikke av at alle data og argumenter som legges frem møtes med avfeininger som «I don’t believe in the climate scientists», «It’s all about politics» og direkte usannheter som «I’ve heard 90 % of climate scientists don’t believe it themselves».

Jeg mister besinnelsen, forlater fornuftsargumentasjonen og appellerer til følelser: «On every question even remotely related to science, you trust my every word without question. Why don’t you believe me now, when I present you with the evidence for climate change? I don’t CARE if you don’t believe in the climate scientists – why don’t you believe in ME?!»

Høye røster demper seg. Blikk søker bord. En jurist fra Bremen bryter stillheten, uten å ta øynene vekk fra glasset med Amstel på bordet foran seg:

«Because I don’t want to change my life.»

Samtalen går raskt videre til fotball, nærmere bestemt El Clásico, der vår vertsby lider et sviende 3-1 nederlag mot erkerivalen Barcelona.

Dagens utfordring går til alle som vil forandre verden: Hvordan får man til en endring dersom problemet ikke er manglende oppmerksomhet på problemet eller fravær av gode visjoner om hvordan man når målet, men en grunnleggende motstand mot endring i seg selv?

(Dette er en lettere omskrevet versjon av et innlegg publisert på bloggen GKforum)

2 kommentarer til “El Clásico

  1. Kristoffer Robin

    Tror du har veldig rett at det er viktig å satse på barna. Det er ofte de som er mest engasjert, og naturligvis de som skal styre med alle problemene vi skaffer dem.

    Personlig tror jeg mye av løsningen kan ligge i å fokusere mindre på å få folk til å endre seg (det er vi dårlige til) men mer på å la folk tilpasse seg (det er vi gode på).

    Vi har klart å «tilpasse» oss en ganske radikal endring i levemåte de siste hundre årene. Mange ting som ble tatt for gitt tidligere er utenkelig idag (slaveri, forskjellige rettigheter for forskjellige kjønn etc.) – og omvendt. Dersom vi endrer systemene rundt mennesker fra de vi har idag til systemer som kan være bærekraftige, så tror jeg menneskene fint kunne klare å tilpasse seg å gjøre ting på andre måter – så lenge man gjør det lett for dem å ta de gode valgene.

    Systemene vi har idag gjør det fryktelig vanskelig å være miljøvennlig, og veldig lett å leve på en lite bærekraftig måte. Veldig mange ønsker å gjøre godt for miljøet, men systemene vi har laget oss i dag gjør det så vanskelig at det virker som en uoverkommelig endring for oss.

  2. Karoline Petersen

    Jeg blir så deprimert… hvis ingen argumenter hjelper – hva gjør man da? Blir man nødt til bokstavelig talt å banke vett inn i huet på dem?

    Mitt råd er; sats på barna! Sett økologi høyt på læreplanen og fortell barna at mennesker er også dyr – at vi også lever på en lukket klode med begrensninger. Det er ikke vanskelig for en 10 åring å forstå og bør ikke være det for noen andre heller; Mennesket er ikke Gud – det er begrenset med resurser på vår klode – og det er begrenset hvor mye søppel vi kan ha i vår bakgård før det forgifter oss selv!

    Barn er kanskje de eneste med stor nok innvirkning på sine foreldre til å få dem til å tenke. Barn lever i den tro at verden er et idealistisk og vakkert sted. Hvis de blir fortalt sannheten om sin egen fremtid, vil de bli forferdet og sinte. De vil stille spørsmål til hvorfor ingenting gjøres.

    De voksne er fortapt. De har mistet sitt håp og sin tro på verden. I samme øyeblikk mistet de også sin styrke – styrken som gjør at man orker å sortere søpla og orker å sykle til jobben i stedet for å ta bilen. De har kommet til den konklusjon at livet er kort, lykke må maksimeres her og nå! Det er det eneste fornuftige.

    Og kanskje er det det eneste fornuftige?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *