Grådighetens grenser


Kronikken er skrevet av Sindre Buchanan, Leder i Oslo Miljøpartiet De Grønne. Sindre har vært talsperson for Norsk Klimanettverk.

Ufattelige mengder oljesøl nærmer seg nå USAs sørkyst. Dette kan være et godt tidspunkt å spørre: Når sier vi stopp? Vil vi bore etter olje i Lofoten, Vesterålen og Senja? Hva med Barentshavet? Jan Mayen? Svalbard? Eller kanskje Antarktis? Tør vi ta sjansen?

På tide å børste støv av ordboken. Grådighet. En av de syv dødssynder. Et overdrevet egoistisk begjær eller trang til å samle eiendeler (les: olje) kombinert med overdreven sparsomhet.

Vi er alle skyldige i grådighet. Staten, Statoil, vi stemmeberettigede. Jeg inkluderer meg selv. Oljen betaler min universitetsutdannelse (oljefondet). Den gror kornet og grønnsakene jeg spiser (gjødsel). Den driver bussen jeg tar til jobb (bensin). Den finnes overalt i mitt hjem og på min arbeidsplass (plast). Som det heter seg i St. Meld. 38: “Den utgjør en viktig del av norsk økonomi og har i stor grad bidratt til utviklingen av det norske velferdssamfunnet”.

Sant som sagt. Olje- og gassindustri utgjør omlagt en femtedel av Norsk BNP og står for om lag halvparten av de totale eksportinntektene. Arbeiderpartiet har bygget landet, men med oljepenger. Vi er blitt oljejunkier, slaver av det svarte gullet.

Et veivalg
Men krisen er et uunngåelig faktum. Norsk oljeproduksjon er i dag på vei nedover. Nedover, som en synkende Full City eller Deepwater Horizion. I alvorets stund står vi nå ovenfor to muligheter, et veivalg.

Vei nummer én har i ovennevnte St. Meld fått det lite flatterende navnet forvitringsbanen. Dette innebærer at vi sier at nok er nok, høster av de investeringene som alt er foretatt og fører en politikk som bidrar til at olje- og gassvirksomheten relativt raskt fases ut. Det blir penger av dette óg, bare ikke like mye. Dette er altså ikke forvitring, men måtehold.

Vei nummer to er den langsiktige utviklingsbanen. Dagens regjering har valgt denne veien. Her forsetter vi som før og satser på en mest mulig effektiv utnyttelse av ressursgrunnlaget. Her er definisjonen innledningsvis passende. Mye, vil ha mer.

Beregninger viser, riktig nok, at det er ressursgrunnlag for betydelig oljeproduksjon også lenge etter 2050. Problemet er bare at den oljen nesten utelukkende befinner seg på stadig mer avsidesliggende og sårbare områder eller er stadig vanskeligere å hente opp.

Milliardkronerspørsmålet
Milliardkronerspørsmålet er da: Hvor langt er vi villige til å gå for å opprettholde vår oljevelstand? Tilsynelatende ganske så langt.

Stoltenberg, ja han vil helt til månen med sin stadig utsatte CO2-rensning. Statoil vil grave etter oljesand i den Canadiske villmarken og bygge oljeboringsplattformer – av samme type som eksploderte og sank i Mexicogulfen – midt mellom lundefugl og skarv, ved verdens største dypvannskorallrev, i fødestua til den siste store torskebestanden i verden. Og vi, vi stemmeberettigede, vi vil helst sitte hjemme i sofaen. Dette angår jo ikke oss, gjør det vel? CO2 er vel ikke så farlig? Ulykken rammer jo ikke trygge, lille Norge?

Jeg spør igjen: tør vi ta sjansen på det?

Hit, men ikke lenger
La oss gjerne være glad for alt det oljen har gitt oss og kommer til å gi oss en god stund til. Men la oss også utøve måtehold og klokskap å starte omleggingen til et grønt, fornybart samfunn nå. Dette innebærer et klart nei til oljeboring i nord, mer penger til forskning, en stabil satsning på fornybar energi.

Veien ut av oljealderen vil være vanskelig, det er ingen tvil om dette. Men er det slik å forstå at vi skal unngå å gjøre en omlegging – som før eller siden uansett vil være tvingende nødvendig – bare fordi det vanskelig?

7. august blir det folkefest i Kabelvåg for en oljefri framtid i Lofoten, Vesterålen og Senja. Dit skal jeg. Har du ikke anledning til å dra dit i person, vær i det minste med oss i ånden, og bruk din stemme fornuftig i neste valg.

Forandring er mulig for den som tror. La oss trekke grådighetens grenser i Canadas oljesand, ved oljelensene i Mexicogulfen og langs vårt korallrev i nord. Hit, men ikke lenger!

< Tilbake til bloggens hovedside

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *