Hold alt kjært


Aleksander Melli, vår talsperson denne uken skriver:

Antologien SNU, et prosjekt som lanseres i uke 2, vil gi en del plass til dikt. Har mange ønsker når det gjelder bidragsytere. På toppen av ønskelisten er Øyvind Rimbereid. Jeg leste tilfeldigvis samlingen Herbarium dagen før den ble nominert til Brageprisen, og anbefaler den sterkt til alle som har tid til et dikt på en søndag. Skal skrive om Herbarium ved en annen anledning – blant annet om det lange diktet om tulipanmanien i Holland; et dikt som foregrep finanskrisen med poetisk klarsyn.

Men dagens post er et dikt av Gareth Evans, som jeg først kom over i en essaysamling av forfatteren John Berger: Hold Everything Dear, Dispatches on Survival and Resistance. Berger er ikke alltid min cup of tea, men er en marxist med et menneskelig ansikt, og svært klok. Det hender iblant at jeg signerer mine mailer til venner med denne frasen som også på norsk har en fin klang. Synes diktet har sine bevegende øyeblikk. Et ganske nydelig dikt. It’s my week and I’ll cry if I want to.

Gareth Evans, 19th May 2005

 Hold Everything Dear
For John Berger

 as the brick of the afternoon stores the rose heat of the journey

 as the rose buds a green room to breathe

and blossoms like the wind

 as the thinning birches whisper their silver stories of the wind to the urgent

in the trucks

 as the leaves of the hedge store the light

that the moment thought it had lost

 as the nest of her wrist beats like the chest of a wren in the turning air

 as the chorus of the earth find their eyes in the sky

and unwrap them to each other in the teeming dark

 hold everything dear

 the calligraphy of birds across the morning

the million hands of the axe, the soft hand of the earth

one step ahead of time

the broken teeth of tribes and their long place

steppe-scattered and together

clay’s small, surviving handle, the near ghost of a jug

carrying itself towards us through the soil

 the pledge of offered arms, the single sheet that is our common walking

the map of the palm held

in a knot

but given as a torch

 hold everything dear

 the paths they make towards us and how far we open towards them

 the justice of a grass that unravels palaces but shelters the songs of the searching

 the vessel that names the waves, the jug of this life, as it fills with the days

as it sinks to become what it loves

 the words

the bread

the child who reaches for the truths beyond the door

the yearning to begin again together

animals keen inside the parliament of the world 

the people in the room the people in the street the people

hold everything dear

< Tilbake til bloggens hovedside