Aleksander Melli, vår talsperson denne uken skriver:
Antologien SNU, et prosjekt som lanseres i uke 2, vil gi en del plass til dikt. Har mange ønsker når det gjelder bidragsytere. På toppen av ønskelisten er Øyvind Rimbereid. Jeg leste tilfeldigvis samlingen Herbarium dagen før den ble nominert til Brageprisen, og anbefaler den sterkt til alle som har tid til et dikt på en søndag. Skal skrive om Herbarium ved en annen anledning – blant annet om det lange diktet om tulipanmanien i Holland; et dikt som foregrep finanskrisen med poetisk klarsyn.
Men dagens post er et dikt av Gareth Evans, som jeg først kom over i en essaysamling av forfatteren John Berger: Hold Everything Dear, Dispatches on Survival and Resistance. Berger er ikke alltid min cup of tea, men er en marxist med et menneskelig ansikt, og svært klok. Det hender iblant at jeg signerer mine mailer til venner med denne frasen som også på norsk har en fin klang. Synes diktet har sine bevegende øyeblikk. Et ganske nydelig dikt. It’s my week and I’ll cry if I want to.
Gareth Evans, 19th May 2005
Hold Everything Dear
For John Berger
as the brick of the afternoon stores the rose heat of the journey
as the rose buds a green room to breathe
and blossoms like the wind
as the thinning birches whisper their silver stories of the wind to the urgent
in the trucks
as the leaves of the hedge store the light
that the moment thought it had lost
as the nest of her wrist beats like the chest of a wren in the turning air
as the chorus of the earth find their eyes in the sky
and unwrap them to each other in the teeming dark
hold everything dear
the calligraphy of birds across the morning
the million hands of the axe, the soft hand of the earth
one step ahead of time
the broken teeth of tribes and their long place
steppe-scattered and together
clay’s small, surviving handle, the near ghost of a jug
carrying itself towards us through the soil
the pledge of offered arms, the single sheet that is our common walking
the map of the palm held
in a knot
but given as a torch
hold everything dear
the paths they make towards us and how far we open towards them
the justice of a grass that unravels palaces but shelters the songs of the searching
the vessel that names the waves, the jug of this life, as it fills with the days
as it sinks to become what it loves
the words
the bread
the child who reaches for the truths beyond the door
the yearning to begin again together
animals keen inside the parliament of the world
the people in the room the people in the street the people
hold everything dear