Norsk klimanettverks bloggredaksjon har som mål å intervjue alle våre talspersoner, noen ganger bare med standardspørsmål, andre ganger mer inngående. Her er et fyldig, engasjert og utilslørt intervju med avtroppende talsperson, lederen for norsk klimanettverks styringsgruppe forfatteren Aleksander Melli.På 90- og 00-tallet begrenset interessen seg til en distansert uro. Så, i 2005 og 2006, gjorde jeg research på en barnebok der klima skulle få en del plass. Det var en bok for ungene mine, men også en slags politisk roman for voksne. Skrivearbeidet sorterte ut en del ideer, og åpnet for mye fascinerende lesning – naturvitenskap, etikk, forbrukspsykologi, internasjonal og norsk politikk. Siden har jeg fortsatt å sette meg inn i ting så godt jeg kan. Klimaendringene vil etter alt å dømme bli den sentrale erfaringen i vår tid, og jeg verken kan eller vil la være å forholde meg til det som skjer. Derfor begynte jeg å banke på noen dører i slutten av 2008, for å se hvordan folk i miljøbevegelsen og andre miljøer responderte på et par ideer.
Hvor begynte du?
Med bekjentskaper her i Oslo – journalister, studenter, aktivister, politiske rådgivere fra hele spekteret. Åsne Seierstad og Mikkel Storm Glomstein ble med veldig tidlig. Initiativet har vokst fram utenfor miljøbevegelsen, men uten støtten fra miljøbevegelsen ville vi ikke ha kommet noen vei. Innledningsvis snakket jeg med Steinar Lem, siden har vi hatt god, løpende kontakt med Arild Hermstad, Lars Haltbrekken og Ingeborg Gjærum. Men de er bare noen få av folkene som har vært rause med tiden sin, og veldig positive.
Hvordan var Steinar Lem involvert?
Han ga oss den første, viktige oppmuntringen vi trengte. Jeg kontaktet ham i forbindelse med en kronikk han skrev før julen 2008, der han spurte hvorfor det er så stille fra norske kunstnere og forfattere, når det gjelder klima. Jeg sendte ham litt bifallende spam, og vi begynte å snakke sammen om et bokprosjekt jeg gikk og drodlet på, som siden har utviklet seg til antologien SNU. Mitt inntrykk er at de mest klarsynte politiske utspillene sjelden kommer fra skjønnlitterære forfattere og kunstnere. Det er ikke så mange konsekvente politisk tenkere blant oss, og konsekvent politisk tanke er uansett skumle saker. Men jeg synes ikke at vi skal overlate hele klimadiskusjonen til politikere, journalister og ideologer som er blitt ”eksperter” på klimasjargong på få år. Jeg vil gjerne se flere forfattere ta tak i temaet.
Steinar Lem hadde store kunnskaper og treffende perspektiver på så mangt. Selv om jeg opplevde ham som vel rigid på noen områder, husker jeg ham som et edelt menneske, og spørsmålet hans fra i fjor, selv i den tilsynelatende klimakakofonien vi nå opplever, er like aktuelt: Hvorfor så stille?
Så Norsk klimanettverk begynte som et forsøk på å få flere til å heve stemmen?
Det må være verdt et forsøk. Det skjer over hele verden – folk snakker sammen, bygger allianser, samles om en global utfordring som risikerer å bli en global katastrofe før vi vet ordet av det.
Hva vil du si er de største utfordringene her i Norge?
Slik jeg ser det, at flere får en forståelse av hvor mye det haster å handle, og hvor mange positive muligheter vi har som nasjon. Det er også en enorm utfordring å påvirke den politiske handlingsvegringen som råder, konflikten mellom oljeinvesteringer og gode klimavyer, og kanskje også regjeringens noe ensidige tro på kvotekjøp og karbonfangst som hovedløsninger.
Hvordan kan Norsk klimanettverk påvirke utviklingen?
Tiden vil vise. Man trenger uansett ekstra trøkk hvis ting skal endre seg, og jeg tror det finnes et behov for et initiativ som vårt, som er såpass åpent at folk føler de kan være med på å forme noe. Også folk som ikke er klimaeksperter, men som har tillit til vitenskapens konklusjoner. Nettverksformen er fleksibel, for eksempel kan den gi plass til mange små prosjekter og kampanjer som i dag jobber i hver sin nisje. Vi kan forhåpentligvis også hjelpe etablerte klimaforkjempere med ny støtte og energi.
Helt fra start har vi hatt fokus på å jobbe positivt, tverrpolitisk, og litt overraskende. Vi liker tanken på å skape nye muligheter for at folk møtes. Jeg er forfatter og blir fort rastløs i møter. Nå har jeg fått litt mer stamina, sånt sett.
Tror du mange er engstelige for å involvere seg, på grunn av tidsklemma?
Jeg tror ikke tidsklemma er problemet. Mitt inntrykk er at folk bryr seg, men at det ikke er lett å vite hvor man skal begynne. En annen forklaring på det relative underskuddet på demokratisk deltakelse, ligger trolig i individorienteringen. Og at vi er innsauset i en oljeøkonomi. I tillegg har det forrige århundrets ideologiske delirier vaksinert oss mot flokkbevegelser, noe som i og for seg er en bra ting. Men klimakrisen handler ikke om ideologi, eller at man på død og liv skal marsjere i takt. Det handler i mine øyne om å samles om så mange gode, offensive løsninger som vi kan bli enige om.
Så ett av Norsk klimanettverks mål er å finne samlingspunkter?
Å samle seg bak felles plattformer bør vel være et felles mål for alle som tenker at: Nå må vi ta dette seriøst, før det er for sent. Som Sverige gjør, for eksempel. Jeg tror dette initiativet i første omgang vil tjene som en ekstra kanal for engasjement, og en ekstra tiltrettelegger der det trengs mer innsats og politisk press. Så får vi se. Det er resultatene som teller, ikke de gode forsettene. Det gjelder så vel nystartede kampanjer som klimamålene statsministeren annonserte før København.
Hvordan har responsen vært så langt?
I hele høst har vi fått med veldig mye bra folk, som jobber godt. Det er en fantastisk prosess å ta del i. Også å oppleve hvor inkluderende de etablerte aktørene er. Og vi ser en fin bredde i vår sammensetning – klimaaktivister, reklamefolk og næringslivsledere, kulturfolk og studenter, deltakere med bakgrunn fra Venstre og Krf til AP og Norges sosiale forum. Responsen fra hele landet er også inspirerende. Vi har også fått en del respons fra klimaskeptikere, og det er på sett og vis et kompliment å få litt motstand.
Hva synes du om skeptikernes argumenter?
Mye er pølsevev. Sunn skepsis er vel og bra, men det vi ser altfor mye av er en snever og selektiv variant. Samtidig er det viktig å høre på de som advarer mot politisering av klimavitenskapen. Mitt inntrykk er at det finnes relativt få grupper i dag som bruker klimakrisen til å fremme egen politisk agenda. At landene i Sør kjemper for klimarettferdighet, og en rimelig fordeling av kostnader og ansvar, bør vi ha forståelse for.
Klima er et politisk spørsmål, men det er viktig at forskning og vitenskap i størst mulig grad ivaretar en uavhengig status. Al Gore og Jonas Gahr Støres medieutspill om havstigning før jul, sammen med direktøren i Norsk polarinstitutt, serverte klimaskeptikerne et godt poeng. Jeg synes det var uheldig for klimasaken i en tid da så mange velger å skjerme seg mot data de har en uvilje mot. Men i vårt demokrati vil den som vil, alltid klare å skille mellom krisens realiteter, og isolerte forsøk på krisemaksimering. Det er et spørsmål om holdning til virkeligheten.
Skal Norsk klimanettverk også bidra til holdningsendring?
Det er veldig tidlig å si, men jeg tror dette initiativet er en del av en holdningsendring som har pågått i mange år, men trenger å få mer fart på seg. Det er viktig å huske på at langt fra alle i Norge ubetinget aksepterer vår forståelse av problemene. Skal vi nå ut, må vi jobbe godt, og synliggjøre en del tiltrekkende muligheter, sammen med alle andre som har jobbet på dette feltet i mange år. Jeg håper på sikt at prosjektene vi satser på skal gi plass til folk fra hele landet – også de som i dag sitter på gjerdet.
Prosjektene Norsk klimanettverk lanserer i år er blant annet en stor antologi, en filmkonkurranse, og en underskriftskampanje rettet mot forvaltningen av Oljefondet. Allerede på tirsdag starter første arrangement i en samtaleserie på Litteraturhuset. Hvilke av prosjektene har du mest tro på?
Alle i kombinasjon. Antologien SNU har potensial til å nå ut til folk som vil delta i en kreativ dugnad. Filmaksjonen Bioprop vil også bli levende, tror jeg, særlig nå som gjengen i filmmagasinet montages.no tar tak i ting. Vi jobber også med planlegging av felles markeringer innenfor miljøbevegelsen, og med en del prosjekter som fortsatt er på planleggingsstadiet: for eksempel en fotoaksjon, eller en liten kampanje som skal hete 10 spørsmål til Jens Stoltenberg. Og ikke minst samarbeid med internasjonale organisasjoner og aktører i Sør.
Jeg liker de prosjektene som har potensial til å berøre følelsene, gjerne også rokke ved en forestilling om Norge som en harmløs eller endatil moralsk kraft i verden. Forvaltningen av Oljefondet er ett av de mest eklatante eksemplene på dette forvrengte selvbildet, så personlig har jeg kanskje mest håp om at aksjonen Forny Oljefondet vil få gjennomslagskraft. Dessuten får vi veldig gode tilbakemeldinger på Elefanten i rommet, arrangementsserien på Litteraturhuset som starter nå på tirsdag. Den har også potensial til å få avleggere i andre deler av landet. Formatet er tilgjengelig, ikke altfor spesialisert – og det er en slik offentlig samtale vi trenger mer av.
Den første kvelden på Litteraturhuset heter ”Klimadiagnoser”. Hva er din egen diagnose over vårt forhold til klimakrisen?
Jeg har ingen, men det må være lov å ta tempen. Jeg synes vi er for blaserte i forhold til den urett som ikke rammer oss selv. Klimaengasjement kan ses på som solidaritetsarbeid, i tillegg til en realpolitisk nødvendighet som handler om nasjonal egennytte og økonomisk vinn-vinn. Hvis vi fortsetter å respondere med dagens tempo, vil klimakrisen forsterke verdens urettferdighet på hjerteskjærende vis. Desillusjon er et billig luksusgode jeg gjerne skulle sett litt mindre av i omløp.
Men det er ikke dette som dominerer. Jeg er glad i å snakke med folk, og får mange ulike svar når jeg nevner at jeg er opptatt av klimaspørsmålet. Veldig mange er dypt bekymret. Men mange sier ting som: ”Jeg sykler til jobben”. Refleksen er ofte å snakke om seg selv, til dels defensivt – ikke om fellesskapet, eller våre naturomgivelser. Dette er betegnende for hvordan vi responderer som samfunn: Hver for oss, med hver vår private kampanje, så å si. Det kan minne litt om magisk tenkning. En storm er på vei, og man slakter en geit. Selvsagt blir ting bedre hvis flere sykler til jobben, men perspektivet virker litt snevert på meg, alle den tid vi tilhører en nasjon med så store punktutslipp og så høyt forbruk.
Men er ikke bevissthet om hverdagsvalg også viktig?
Joda. Det er kanskje klimatisk ukorrekt å si det, men selv opplever jeg det som ganske fåfengt å ha fokus på å flaskepant osv, all den tid Statoil investerer i kanadisk oljesand, og samfunnet ikke legger til rette for at jeg skal ta gode valg. Jeg har ikke ekstremt stor tro på det gode i konsumentene, eller min egen evne til å være dydig i forhold til de nye etiske normene som vokser fram. Vi trenger store, offentlige grep, mange små røykelover, snarere enn tusen nye, forvirrende valg i hverdagen.
Og dermed er man inne på et betent og polarisert felt. Noen opplever klimatiltak som tvangstrøyer. Å se hvordan skattepengene våre brukes i dag, gjør det ikke så attraktivt å kjempe for nye løsninger. Men jeg tror vi trenger mange nye verktøy – regler mot eksessiv emballasje, produktmerking av C02-avtrykk, tiltak mot energisløsning, insentivordninger for å begrense privatbilismen, folkeopplysning i stor stil, og en visjonær satsning på framtidsindustrier, både potensielle, og allerede eksisterende teknologier. Personlig er jeg motstander av for mye statlig styring, og har en ganske liberal legning. Men jeg ser for eksempel ikke på bilbeltepåbud som en innskrenkning av friheten min. Vi har vennet oss til røykeloven, men for å parafrasere en av Norsk klimanettverks annonser: Passive klimatiltak er skadeligere for oss selv og våre omgivelser. Hverdagsbevissthet er viktig, men det er feil å tro at klimakrisen kan løses gjennom shopping alene. Jeg tror det er veldig lett i dag å lulle oss selv inn i en følelse av at vi gjør mer enn det vi gjør.
Har du inntrykk av at det er mye fortrengning ute og går?
”Denial ain’t no river in Egypt,” sa Mark Twain. Fortrengningen lever i beste velgående, ikke bare blant de helt åpne klimaskeptikerne. Jeg skjønner at det kan virke provoserende på folk, hvis klimakampen framstilles som en kamp mellom de som har hatt en oppvåkning, og de som setter vekkerklokken på snooze. Selve ordet, klimakamp, lyder nokså utiltalende. Min egen kriseforståelse er ganske sterk, men det finnes gråsoner, grader av tro og tvil, og jeg tror alle taper hvis debatten blir enda mer polarisert enn den er nå. At det liksom handler om rasjonalister kontra nyreligiøse, skeptikere kontra alarmister, tjener ingen på.
Hva synes barna dine om at de har en far som er engasjert?
Det preger ikke livet deres i stor grad. De får en del informasjon om hvordan jeg tenker, det skulle bare mangle, men jeg liker ikke å prakke våre problemer på ungene. Verden er der ute – etter en viss alder må du trekke din egne konklusjoner.
Faren din er oljegeolog. Hvordan har dette preget ditt syn?
Faren min var tilfeldigvis brønngeologen som var på vakt, i oktober 1969, da det første oljefunnet ble gjort på Ekofisk B. Han var med andre ord med på å bygge opp Oljeeventyret, et ord jeg ikke synes vi trenger smusse til fullt så mye, med en klimarevisjonistisk historielesning. Man kan utfordre norsk energipolitikk veldig tydelig, og være sterkt kritisk til både oljeindustrien og vår avhengighet av den, uten å demonisere hele sektoren som i så stor grad har vært med på å bygge opp vår velstand.
Faren min er oljemann, med en stødig forankring i naturvitenskapen. Samtidig er han et kulturmenneske som snakker åtte språk, blant annet arabisk og hebraisk. Under oppveksten klarte han å innstille i meg en kjærlighet til naturen, så det er hans egen feil hvis jeg nå tar konsekvensen av det.
Hva er hans syn på klimakrisen?
Hans favorittuttrykk er ”bullshit”, og for bare fem år siden delte han synet til store deler av den amerikanske oljelobbyen og republikanerne i Senatet. I dag godtar han vitenskapens konklusjoner om menneskeskapt klimaendring, på en mer laidback måte enn meg, men det unner jeg ham på hans gamle dager. Han har ikke sans for mujahedeen, uansett hvilken hellig krig det dreier seg om, og han har hatt dårlige erfaringer med miljøvernere. Selskapet han er medeier i, med det litt uheldige navnet Panther, har konsesjon på å borre etter gass på fastlands-Sicilia. Under et folkemøte for et par år siden, da selskapets representanter skulle snakke med en pussig koalisjon av miljøvernere og lokal politikermafia, innledet faren min med å si: ”Mange fine biler ute i parkeringsplassen – dere som er mot fossilt drivstoff, hvordan har dere ankommet – med kamel?”
En barsking.
Han liker å kalle en spade for en spade. På italiensk sier man ”å ikke spytte i fatet man har spist i”. Vil dere ha en velferdsstat? Da får dere takke og bukke for oljen. Som også er Helge Lunds posisjon, så vidt jeg har skjønt.
Når vi er inne på Helge Lund – har Norsk klimanettverk utpekt seg noen hovedmotstandere?
Nei, selv om det er mange debatter vi veldig gjerne vil engasjere oss i. Det er klart at uansett hva man måtte mene om regjeringens politikk ellers, så finnes det store inkonsistenser i den helhetlige klimapolitikken, og en av dem er måten staten utøver sitt eierskap av Statoil. Helge Lund er åpen om sin rolle. Han unngår ordet foregangsnasjon, det inngir tillit. Skulle gjerne sett litt mer åpenhet fra Stoltenberg om Norges dobbeltrolle.
Som førstemann ut i rekken av talspersoner – har du et spesielt budskap du vil komme med?
Det er veldig mye vi alle kan gjøre, mye å ta tak i, og fullt mulig å oppnå reelle resultater hvis flere folk engasjerer seg på ulike vis. Vi risikerer å miste så umåtelig mye. Også det beste i dette samfunnet, der jeg nå har levd mer enn halve livet. I mine øyne trenger vi nye former for mobilisering – private, offentlige, industrielle – som samkjøres i alle land. Hvis du misliker ordet mobilisering, kan kanskje dugnad være noe for deg? Dette initiativet er bygd opp gjennom en flott dugnadsinnsats fra mange oppegående mennesker, og selv om vi så vidt har begynt, opplever vi nå at pågangen stadig øker. Det er lovende.