Intervju med vår talsperson i uke 8: Vegard Ulvang


Uke 8: Vegard UlvangAv Simen Gonsholt

Vegard Ulvang er vår talsperson i uke 8. Han har siden 2006 vært leder for langrennskomiteen i det internasjonale skiforbundet (FIS).

Ulvang er tidligere toppidrettsutøver i langrenn. I 2007 sluttet han seg til tidligere landslagskollega Gudmund Skjeldals klimakampanje Hvit vinter.

Når gikk det opp for deg at du måtte engasjere deg i klimasaken?
Det er vel vanskelig å tidfeste nøyaktig, det har vært en gradvis tilnærming, men jeg leste jo Gudmund Skjeldal sine bøker, det er han som på en måte har lært meg det her.

I sin bok «Fallande snø» skriver han om en skitur dere to inviterte Jens Stoltenberg med på i anledning Hvit Vinter-kampanjen. Skjeldal oppsummerer den turen som relativt resultatløs. Var det din opplevelse også?

Ja, det ble jo et sånt mediejippo, både for ham og for oss, for så vidt. Man får jo ikke tid til å gå i dybden i sånne sammenhenger, statsministeren hadde det travelt og TV2 på slep. Vi fikk jo svar på en del spørsmål, men det ble vel, for å si det sånn, som forventet.

Hvit Vinter ble startet en særlig snøfattig vinter for tre år siden. Har engasjementet rundt tiltaket siden vært stabilt, eller er det væravhengig?
Det er selvfølgelig veldig væravhengig. Man er mye nærmere klimaproblemstillingen i en dårlig enn en god vinter. Det illustrerer jo også bakgrunnen for vårt engasjement, at vi ville spille på folks forhold til snø, at vinteren blir litt fattigere når den er borte. Og vi ser jo nå det motsatte, at klimaskeptikerne strømmer til på banen og utnytter den gode vinteren i år til å si at det ikke er noen fare. Men jeg kom akkurat tilbake fra Vancouver, og der har man jo hatt den mildeste vinteren man kan huske. Når vi dro derfra nå var det apriltemperatur.

Hva med ditt eget engasjement, er det væravhengig?
Nei, jeg vil jo mene at jeg klarer å se forbi dagens vær. Men det er klart, Hvit Vinter, vi er ikke så synlige som vi var i det første året, men det har noe med å gjøre at det var oppstartsåret og det var mye blest å få rundt det, for det var uvanlig at idrettsfolk sto for et slikt engasjement. Nå er Hvit Vinter mer inne i en driftsfase, hvor vi forsøker å jobbe internt opp mot klubber, og utøvere prøver å skape en bevisstjgøring i forhold til hva hver og en av oss og idretten kan gjøre for å bidra i den store dugnaden som det her er.

Hvilke ting gjør du i hverdagen for et bedre klima?
Hvit Vinter hadde et slagord i starten som lød at vi «må fyre og fylle riktig», så et av tiltakene var at jeg fikk kjørt hjem en tank med biodiesel, som jeg hadde i to år. Nå har jeg tømt den, da, men jeg forsøker jo å fylle med biodiesel så ofte som mulig. Familien har to biler, den ene går på bioetanol, den andre på biodiesel. Og så bor jeg i et tømmerhus, vi bor ute i skogen, så vi har ubegrensa tilgang på ved, og fyrer med ved hver dag. Ellers er jeg ikke noe flinkere enn andre i hverdagen. Prøver å kjøre så lite bil som mulig. Men jeg flyr jo en del. Altfor mye.

Ja, hvor «grønn» går det an å være som idrettsleder?
Vi hadde et seminar i fjor høst, der vi satt dette på dagsordenen i det internasjonale skiforbundet. Min tanke har jo hele tiden vært at toppidretten, med sine helter, kan være med på å fronte de nye løsningene. Det tar tid å få inn sånne ting i et system, men hvis vi kan få de største langrenns- og alpinstjernene til å kjøre riktige biler, så er det kanskje der vi kan bidra mest, faktisk. Og så må vi se på terminlista, det er også en tanke som er sådd, å ha færre destinasjoner og flere løp per destinasjon. Tour de ski er jo et tiltak som – jeg skal ikke si at det har kommet som et klimatiltak, men det er et faktum at det er et arrangement som tilbyr flere løp på ei flyreise enn tidligere. Og så har vi en ide for 2012-sesongen, som, hvis den blir realisert, skal hete «Tour de Rockies», og starte i Canmore, Calgary, og sette alle løpere og presse på Pacific Railway-toget og ende opp i Vancouver. Det har i alle fall litt sånn symbolverdi.

Hva er du mest redd for å miste?
I den store sammenhengen så er jeg jo redd for de gjennomgripende konsekvensene, for havnivået. Men i det nære bildet, så er jeg jo redd for snøen min. Jeg blir et fattigere menneske uten skiføre, og den vinteren vi har i år, den gjør meg jo ordentlig glad, jeg må si det, livskvaliteten stiger med vinteren.

Du får ti prosent av oljefondet til disposisjon, hva bruker du det til?
Det var storpolitikk, det, jeg er ikke vant til å tenke i de banene, men jeg tror jeg ville investert det i forskning på bærekraftige energikilder.

Hvordan tror du verden er om ti år?
Jeg tror bilparken er mer i ferd med å bli elektrifisert, og at det har kommet en masse nye klimavennlige oppfinnelser. Det her beveger seg i riktig retning. Men at vi lever som før, og at forbruket bare øker, det ligger også litt i kortene, dessverre.

Hva eller hvem utgjør den største trusselen for klimaet i dag?
Det er vi sjøl, det. Vi er ikke bærekraftige i måten vi lever på. Det er vi som er trusselen og vi som er løsninga. Men det er vanskelig å endre seg.

Har du et spørsmål til Jens Stoltenberg?
På skituren vår spurte jeg ham om ikke det var vi som satt med løsninga – hvis Norge kunne dempe vår oljeproduksjon, ville jo oljeprisen stige og nye løsninger tvinge seg raskere fram? Han hadde ikke noe sans for det poenget mitt. Men jeg vil jo gjerne stille ham det spørsmålet igjen.

Nevn en klimalov du gjerne ville fulgt?
Jeg tror ikke på at det her kan overreguleres, altså. Det er ny teknologi som er svaret.

Hvorfor vil du være talsperson for Norsk klimanettverk?
Etthvert engasjement for det her er med på å bidra til, hva skal man si, saken.

< Tilbake til bloggens hovedside

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *