Klimaklemma


Følgende innlegg står i Dagbladet, 12.01.10, s. 51. Forfatterne er alle deltager i Norsk klimanettverk.

Camilla Moneta, arkitekt i Snøhetta
Erik Heisholt, kreativ leder i TBWA/Oslo
Marie Loe Halvorsen, student, miljøfysikk og fornybar energi, UMB

Hvorfor forholder så mange seg passivt til den største krisen i vår nære historie? Psykologien kan gi oss svar, men bare vi selv kan bryte ut av tilstanden.

Paradoks. I sitt innlegg under Oslo Sustainability Summit, 31. august 2009, ga ledende klimatolog ved Stanford University, og leder av Arne Næss Foundation, dr. Stephen Schneider, et fattbart bilde på dagens klimatrussel: Det er omlag 10% sjanse for det verste utkommet av klimaendringene. Til sammenlikning er det 1% sjanse for at noen av oss vil oppleve en stor brann i huset vårt. Alle har brannvarslere og de fleste har brannforsikring, men hvor mange prøver å forsikre seg mot klimaendringer? Det er et paradoks at vi ønsker å sikre oss mot risiko, men unngår å gjøre noe med det som utgjør den største trusselen for en trygg framtid.

Feber. Verdens ledere har blitt enige om en målestting om at den gjennomsnittlige temperaturøkningen på jorda ikke må overstige to grader. To grader kan virke akseptabelt, om vi sammenlikner med en behagelig temperaturøkning en dag med piknik i parken. Det er dessverre ikke en søndagstur vi snakker om. Et mer presist bilde er å forestille seg hva tilsvarende feberøkning betyr for vårt fysiske velbefinnende. Svineinfluensaen har mobilisert hele befolkningen til nervøs massevaksinasjon. Men en sykdomstilstand i vårt sårbare økosystem forholder vi oss merkelig avventende til. Omveltningene vi risikerer i vår egen levetid, truer sikkerheten også til ellers velforsikrede nordmenn. Havstigning og snøsmelting, nød, store flyktningestrømmer, sosial uro og kriger kjenner ikke landegrenser.

Klimaklemma.  Sosialpsykologen Leo Festinger framsatte i 1957 teorien om kognitiv dissonans. Når det er manglende samsvar mellom våre oppfatinger eller vurderinger, og våre handlinger, oppstår det en dissonans eller et ubehag som ofte fjernes eller døyves ved at vi justerer våre oppfatinger eller handlingsmønster. Verdens klimautfordringer gir mange av oss en ubehagelig fornemmelse av indre dissonans. Vi aner at klimakrisen ikke kan løses uten store samfunnsomlegginger de neste årene, og en sterk økning i politisk og privat innsats globalt. Kriseforståelsen murrer i bevisstheten, mens vi i det store og hele fortsetter å opptre som før, som enkeltindivider og som nasjon. Det er en forståelig reaksjon i møtet med så stort og komplisert materie. Og dette misforholdet mellom det vi vet, og det vi faktisk gjør, kan gjerne kalles for klimaklemma.

Forlis. Vi sammenlikner ikke dagens situasjon med et synkende skip. Men vårt forhold til trusselbildet verdens klimaforskere viser oss, og vår avventende holdning til dette, har sin psykologiske parallell i det som skjedde da Titanic holdt på å synke i havet. Mange foretrakk å bli sittende i salongene, og håpe på det beste. Det må ha vært den ultimate kognitive dissonansen passasjerene var utsatt for; troen på at det umulige ikke kunne skje, samtidig som at vannet fosset inn. De som reddet livet var de som var proaktive og gikk ut i det ubehagelige mørke, til livbåtene. Orkesteret som spilte lystig musikk i et forsøk på å berolige passasjerene, kan sammenliknes med den villedende effekten klimaskeptikere har på den allmenne kriseoppfattelsen. Overdøves vår lydhørhet for de som varsler hull i skroget av dissonansen fra klimafornekterorkesteret?

Politisk dissonans. Kognitiv dissonans kan også være et godt bilde på vår klimapolitiske virkelighet. Norge skal være foregangsnasjon både på klimatiltak og oljeutvinning. Våre politikere investerer i brasiliansk regnskog og i kanadisk oljesand. Norge kjøper opp utslippsreduserende tiltak i u-land, mens de nasjonale utslippene øker. Jens Stoltenberg har et forklaringsproblem, og han løser gjerne problemet med bortforklaringer, i en vennlig og pedagogisk røst. Men statsministeren er bare en del av et kollektivt problem. Mange av oss kjenner en uro over regjeringens politikk, og betryggende ord i nyttårsktaler kan ikke dempe uroen få uker etter et klimatoppmøtet kom til kort. Vi er faktisk alle med på å opprettholde den sentrale dissonansen i vårt demokrati.

Glasshus. Den mest behagelige strategien for å dempe ubehaget er å skylde på prosesser utenfor vår kontroll. Vi sitter i glasshus og kaster stein mot politikerne som ikke tar ansvar. Kanskje har mange av oss glemt at det demokratiske systemet gjør det mulig for oss å gå sammen for å utøve press, slik at regjeringen våger å sette makt bak løftene den har gitt. Det blir ikke lett å nå de offisielle målene om 40 % reduksjon av klimagassutslipp innen 2020, og et karbonnøytralt Norge innen 2030. Klimakrisen vil ikke løses av seg selv. Ingenting skjer, hverken her hjemme eller globalt, med mindre nye folkekrav reises, og vi går sammen om vår tids avgjørende kamp.

Dugnad. Slutten på slaveriet, innføring av kvinners rettigheter og enden på apartheid er åpenbare eksempler på hva mennesket gjennom historien har fått til ved å ta kollektivt ansvar og kjempe. Politisk endring kommer ikke bare fra toppen. Klimamobiliseringen vokser i Norge, og vil bli en enda større kraft å regne med i årene som kommer. For oss i den rike delen av verden i dag, innebærer klimakampen omstillingsevne, snarere enn offervilje. Mulighetene til omstilling er mange og attraktive. Vi har alle sjansen til å tenke og prioritere litt annerledes, i våre mange roller i samfunnet; som enkeltindivider, gjennom næringslivet, i kultursektoren, i det frivillige organisasjonsliv, i kommunene  og de mange andre arenaene der vi tar valg og samhandler. Vi kan alle bruke litt av vår tid til å gi våre politikere den drahjelpen de trenger. Vi må gjøre det for å hjelpe våre egne barn, og våre medmennesker i Sør – men vi kan også gjøre det for å hjelpe oss selv. Demokratisk deltakelse kan være en måte å oppnå en bedre kognitiv balanse, og utlikne spriket mellom det vi føler og vet, og det vi faktisk gjør. Hvor lenge skal vi forbli sittende i glasshuset, mens drivhuseffekten truer?

< Tilbake til bloggens hovedside