Når klimapolitikken fjernes fra folk flest


Eirik Frøhaug Swensen, stipendiat ved senter for teknologi og samfunn, NTNU

I Aftenposten 30. mars går Hanne Løvik Kirknes ut og kritiserer miljøbevegelsen for å overlate klimadebatten på nett til de såkalte klimaskeptikerne. Hun skriver at det er ”opp til oss å vri debatten over på hva som er de rette tiltakene for en mer miljøvennlig og klimavennlig fremtid”. Problemet i dag er imidlertid at miljøbevegelsen i stor grad forfekter en teknologioptimistisk klimapolitikk som fjerner klima fra folk flest. Resultatet blir dermed at de ikke trenger å ta ”den folkelige debatten” på alvor.

Inntrykket som gis fra de som sier seg å tale miljøets sak i Norge er nemlig at miljø – og klimautfordringene kan la seg løse ved hjelp av mer og bedre teknologi. Helst uten at folk skal merke det. En slik holdning er først og fremst farlig for miljøet, fordi den bygger på helt urealistiske premisser om ”teknologisk utvikling”. En annen, og mer underkommunisert fare, er det at klima redusert til kun et spørsmål om teknologi kan true engasjementet for miljøsaken som sådan. Når miljø og klima blir frakoblet fra hvordan folk lever sine liv, forsvinner nemlig også troen på at egen innsats nytter. At miljøsaken slik lett havner langt ned på prioriteringslisten ved valg, må både ”miljøpartiene” og miljøbevegelsen ta felles ansvar for.

Den britiske sosiologen Mike Hulme har sagt at ved å ramme inn klimaproblemet som ett stort mega-problem, vil også forslagene til løsninger følge i samme mønster. I stedet for å se klimapolitikk som mange små tiltak som til sammen utgjør en forskjell, er det altså de store teknologiske løsningene som skal ”redde oss”. Som Jens Stoltenberg uttaler i boken ”Klimaparadokset”: ”Mange andre lokale miljøproblemer vil altså løses hvis vi løser klimaproblemet”. Heller enn å ta for seg de andre overkommelige problemene først, og slik få reduserte klimautslipp ”på kjøpet”, snakker han om det store abstrakte ”klima”. Dette til tross for at det nettopp er de gjørbare enkelttiltakene som taler til ditt og mitt klimaengasjement.

”Elefanten i rommet” er her sammenhengen mellom konsum og klimagassutslipp. Selv handelsstandens egen organisasjon, HSH, understreker at ”Forbruket er høyere enn verden har kapasitet til”. Uten troverdig empiri på hvordan ubegrenset vekst kan la seg forene med lavere klimautslipp er det likevel en slik miljø – og klimapolitikk store deler av miljøbevegelsen i praksis omfavner. Visst eksisterer det alternative stemmer som Greenpeace, Framtiden i våre hender og Miljøpartiet de grønne. Det er likevel såkalte miljøstiftelser som Bellona og ZERO som får sette agendaen i miljødebatten, med miljøpartiet SV som helhjertet støttespiller. Disse legitimerer hverandre i inntrykket av at teknologiske løsninger er tilstrekkelig for å løse klimautfordringen. Samtidig forsvinner de mer strukturelle årsakene til at klimagassutslippene øker ut av syne.

Så lenge miljø – og klimaspørsmål rammes inn som kun et spørsmål om ny og bedre teknologi, trenger ikke miljøbevegelsen bekymre seg for at den folkelige debatten blir dominert av ulike klimaskeptikere. På lang sikt vil imidlertid klimaspørsmålet kreve en langt større innsats fra den enkelte. Da har miljøbevegelsen gjort seg selv en bjørnetjeneste.

Innlegget ble publisert i Aftenposten 9. april 2011.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *