Spørsmål til ukens profil Jan-Petter Holtedal


Uke 45 – 2010

Jan_Petter HoltedalJan-Petter Holtedahl er født i 1967. Han er vokst opp i Bergen, utdannet statsviter, og har drevet med fredsbevaring, humanitært arbeid og politisk rådgivning i konfliktland som Afghanistan og Sudan. Han arbeider i Norad med spørsmål knyttet til utvikling og bistand. Jan-Petter er aktiv i Venstre, bl.a. som leder av partiets bydelslag på St.Hanshaugen i Oslo.

Når gikk det opp for deg at du måtte engasjere deg i klimasaken?

Jeg ble oppmerksom på klimautfordringene mot slutten av 1980-tallet, men det var først rundt 2006-2007 at jeg for alvor begynte å forstå omfanget, alvoret og hastegraden av klimakrisen. Jeg slukte bøker, artikler og nettsteder for å forstå problemet, men innså snart at jeg måtte gjøre noe aktivt. For meg handler dette først og fremst om å bidra til å endre politikken, både nasjonalt og globalt.

Sommeren 2008 meldte jeg meg inn i Venstre, og deltok utover høsten i arbeidet med Venstres stortingsvalgsprogram. Jeg engasjerte meg særlig på klima- og relaterte områder som samferdsel, forskning og næringsliv. Det beste ved Venstres klimapolitikk er for det første helhetsforståelsen, dvs. erkjennelsen av at vi må ha med forskning og næringsliv på det klimaløftet vi må gjennomføre. Det andre er understrekningen av behovet for en massiv dreining fra rød til grønn skatt, dvs. fra skatt på arbeid til avgifter på miljøskadelig adferd og klimagassutslipp.

Hvorfor ville du være ukens profil for Norsk klimanettverk?

Grunntanken bak klimanettverket er jo å samle mennesker med ulik bakgrunn og politisk ståsted, men som deler en grunnleggende forståelse av at det haster med dyptgripende endringer på klimaområdet, og som vil engasjere seg for en ansvarlig klimapolitikk. Jeg tror nettopp den potensielle bredden i et slikt nettverk – tematisk, erfaringsmessig og politisk – utgjør en forutsetning for å få politisk gjennomslag for en ansvarlig klimapolitikk. Som ukens profil kan jeg være med på å synliggjøre dette mangfoldet.

Hvilke ting gjør du i hverdagen for et bedre klima?

Arbeidet jeg sammen med andre nedlegger gjennom Venstre er nok det viktigste, siden mye av det handler om å bidra til å snu klimapolitikken i Norge til det bedre. Det betyr selvsagt også at Venstre, som jeg mener allerede har den beste klimapolitikken av partiene på Stortinget, må gjøre det bedre i valg enn det vi oppnådde i fjor høst. Samtidig ønsker jeg å være et kontaktpunkt for klimanettverket. Jeg har ikke bil, bruker sykkelen til det meste, og forsøker så langt det er mulig å ta tog i stedet for fly.

Hva er du mest redd for å miste?

I verste fall kan vi – og særlig kommende generasjoner – miste mye av den fantastisk mangfoldige verden vi kjenner i dag, med store is- og snøkapper, frodige skoger, artsmangfold og gode livsvilkår for dyr, planter og mennesker. Ikke alt vil forsvinne eller bli ødelagt, og ikke alt skyldes klimaendringene. Men på sikt kan det samlede presset mot naturen bli så stort at tåleevnen blir dramatisk redusert, og at irreversible, farlige prosesser mot en varmere verden settes i gang for alvor. Det er dem som kommer etter oss som vil lide mest under dette.

Hvem er din største klimahelt?

James E. Hansen – for hans mot, hans integritet og hans enorme kunnskap på klimaområdet. Jeg tror ingen med større tyngde enn Hansen har understreket hvilken livsfarlig vei vi beveger oss på, og hvor raske og omfattende endringer vi faktisk må foreta om vi skal ha en sjanse til å redusere klimaendringene til et nivå fremtidige generasjoner kan leve med.

Hvilken sak brenner du mest for?

En vitenskapelig fundert klimapolitikk. Det betyr en klimapolitikk som ikke bare erklærer et togradersmål, men som leverer redskapene til å nå målet. Nøkkelen ligger i innføring av en gradvis økende pris på karbon, fastsatt ved utvinnings-, produksjons- eller ilandføringsstedet – uten unntak. Motsatsen er en tilbakeføring av midlene til befolkningen, noe som vil kunne sikre bred tilslutning. Dette er nettopp hva Hansen kaller ”fee-and-dividend”.

Du får 10 prosent av oljefondet til disposisjon. Hva bruker du det til?

Ti prosent av oljefondet utgjør ca. 300 millarder. Et slikt beløp kunne vært investert i utbygging av vindkraft i Norge, til lands og til havs; en dramatisk økning av forskningsmidlene til fornybar energi; påbegynt bygging av lyntog i Norge; og til tiltak for et bærekraftig jordbruk i utviklingsland. Likevel: Langt viktigere enn å tenke på et beløp fra oljefondet er det at vi får til en dreining fra rød til grønn skatt, slik at det koster å forurense og blir lønnsomt å leve miljø- og klimasmart, både for privatpersoner, bedrifter og offentlige virksomheter.

Knus en klimamyte!

Det er en myte at FNs klimapanel kommer med radikale, svakt begrunnede konklusjoner om fremtidige klimaendringer. De observerbare endringene i naturen de siste årene er langt alvorligere enn klimapanelet la til grunn, eller følger panelets mest pessimistiske scenarier. Issmeltingen i Arktis har f.eks. gått langt raskere de siste årene enn panelet forutså så sent som i 2007-rapporten, både for hav- og landis. Det er forståelig at klimapanelet må være en smule konservativt i sine spådommer for å bevare troverdighet, men uakseptabelt at vitenskapelige funn ”modereres” av politiske årsaker, slik det har skjedd. I tillegg bør panelet i sin neste rapport finne måter å ta hensyn til selvforsterkende effekter av klimaendringene, selv om disse er vanskelige å beregne.

Hvordan tror du verden er om ti år?

På den ene siden tror jeg at de som allerede nå merker de sosiale og økonomiske konsekvensene av klimaendringer i form av tørke, flom, havnivåstigning, sterkere stormer og reduserte muligheter for jordbruksproduksjon – fattige i utviklingsland – om ti år vil oppleve enda mer alvorlige utfordringer enn i dag. Det eneste som kan kompensere for disse endringene på såpass kort tid som ti år er omfattende klimatilpasningstiltak: Risikoreduksjon, beredskap og oppbygging av responskapasitet i de mest sårbare delene av verden, samt omfattende satsning på et bærekraftig jordbruk.

På den andre siden håper jeg vi om ti år har kommet mye nærmere å realisere en vitenskapelig fundert klimapolitikk, at alvoret vil ha gått opp for verdens ledere, slik at klimapolitisk handling følger retorikken vi hører i dag. Dette må innebære at land som Kina, India, Indonesia og Brasil har gått med på omfattende utslippsreduserende tiltak på hjemmebane. Men dette fordrer i sin tur at vestlige land selv har tatt initiativ til, og er i ferd med å gjennomføre, en langt mer radikal klimapolitikk på hjemmebane enn den som føres i dag. Slike hjemlige klimatiltak må selvsagt komme i tillegg til, ikke gå på bekostning av, tiltak som skogbevaring og teknologi- og finansoverføring til utviklingsland. Igjen ligger nøkkelen til å lykkes i innføring av grønne skatter.

Hva eller hvem utgjør den største trusselen for klimaet i dag?

Mangel på politisk mot og vilje hos dagens politiske ledere!

Dette leder til flere misforhold: Først og fremst manglende samsvar mellom det vitenskapen dokumenterer er påkrevet på klimaområdet, og hva det politiske systemet tilbyr av løsninger. Dessverre svekkes  mulighetene til å korrigere dette misforholdet av en annen ubalanse, spriket mellom grønn retorikk og skitten miljø- og klimapolitikk. Her hjemme har Regjeringen snart devaluert den siste, brukbare metaforen for hvor flinke vi (den) påstås å være, samtidig som en reell klimapolitikk er fraværende.

Globalt kommer i tillegg kombinasjonen av karbonbasert økonomisk vekst, befolkningsvekst, mer karbonintensiv livsstil for en voksende middelklasse, samt mangel på politisk vilje til å innføre klimatiltak blant ledende politikere.

Har du et spørsmål til Jens Stoltenberg?

Hvordan i all verden kan du forsvare Statoils utvinning av olje fra tjæresand? (PS: Statoils utvinning av olje fra tjæresand er ikke et ”enkeltprosjekt”, men en krenkelse av urfolks rettigheter, en dypt uetisk handling, en hån mot demokratiet og en forbrytelse mot våre etterkommere).

Jeg har ett til: Tør du å ta initiativ til en global overgang fra dagens kvoteregime, som påviselig ikke fungerer, til en overgang til ”fee-and-dividend”, der avgiftene staten tar inn gjennom økte miljø- og klimaavgifter, tilbakebetales likt til hver enkelt borger?

Nevn en klimalov du gjerne ville følge?

En dreining fra røde til grønne skatter i form av ”Fee-and-dividend”: Prinsippet om at det settes en gradvis økende pris per tonn karbon, fastsatt ved utvinnings-, produksjons- eller ilandføringsstedet – uten unntak – og at det samlede beløpet tilbakebetales til befolkningen, like mye til hver. Det skal koste å forurense og lønne seg å leve miljø- og klimavennlig.

Før møtet i Mexico, hva nå for den voksende klimabevegelsen?
Vårt største håp om en avtale ligger i å presse vestlige ledere til å vise ansvar ved å gjennomføre omfattende kutt i vestlige lands klimautslipp. Manglende klimahandling i rike land er den mest alvorlige, og høyst reelle, unnskyldningen vekstland som Kina, India og Brasil har brukt og bruker for å begrunne sin motvilje mot kutt i egne utslipp. Et ”fee-and-dividend”-initiativ utgjør, kombinert med vestlige løfter om konkrete og omfattende kutt i egne utslipp, en avgjørende forutsetning for å få ny dynamikk i klimaforhandlingene. Ordningen er brukt i British Colombia i Canada, der tidligere motstandere snudde da de oppdaget at velgerne ønsket systemet videreført.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *