Uke 17
Christian Bull (født 14.06.86) er leder av Spire. Han holder på med 3. året på bachelor i sosialantropologi. Hans miljøengasjement vokste frem sammen med hans sosiale engasjement på Fredskorpsutveksling til Gambia i 06/07.
Når gikk det opp for deg at du måtte engasjere deg i klimasaken?
Det var vel en gradvis prosess, og ikke noe Donaldøyeblikk hvor en lyspære dukket opp over hodet mitt. Det startet når jeg dro til Gambia på fredskorpsutveksling da jeg var 20 år, og jeg husker det gikk flere måneder før jeg virkelig klarte å ta innover meg hvilken situasjon menneskene jeg omgikk var i. Da jeg kom hjem hadde jeg en utålmodighet som jeg bare fikk utløp for ved å engasjere meg i en organisasjon, det tok ikke så veldig lang tid før jeg fant Spire.
En god venn og bonde fra Gambia ringte meg i høst, hele avlingen hans hadde råtnet og huset hans hadde falt sammen på grunn av uventa mye nedbør. Det hadde ikke regnet så mye på 30 år mente han. Jeg tror ikke vi kan avskrive at dette har noe med klimaendringer å gjøre.
Hvorfor ville du være talsperson for Norsk klimanettverk?
Jeg syns Norsk Klimanettverk har gjort en god jobb med å samle krefter rundt klimasaken. De tar opp viktige temaer, arrangerer relevante debatter og tenker litt utradisjonelt, det liker jeg!
Også håper jeg at jeg med å være talsperson kan gjøre en bitteliten forskjell.
Hvilke ting gjør du i hverdagen for et bedre klima?
Det jeg føler er viktigst, er jo at jeg daglig jobber frivillig for en organisasjon som jobber med klima. Da stiller man opp i møter, sender mailer, skriver brev, samler underskrifter, ringer, demonstrerer og på andre måter mobilisere og bygger opp et press mot politikerne for å ta de skal gjennomføre de politiske grepene som trengs. Med hver person som blir med i Spire eller en annen organisasjon som jobber med klima øker vi presset mot politikerne.
Sånn ellers i livet prøver jeg å kjøpe minst mulig nye ting, skru av lyset, redusere kjøttforbruket mitt, og sykle til skolen, hvertfall nå som det er vår!
Hva er du mest redd for å miste?
Jeg er redd for å miste stillehavnsøyene som vil gå under om vi ikke gjennomfører drastiske tiltak snart. Jeg er redd for å miste størstedelen av Bangladesh, og jeg er redd for å miste samvittigheten min i en verden jeg opplever som ganske kynisk.
Hvem er din største klimahelt?
Akkurat nå må det være Eyjafjallajökull, som har gjort at askefaste politikere, sydenturister, miljøvernere og andre eventyrere har tenkt nytt! Flytoget ble rutetog, haikesteder på nettet blomstret, Støre hadde møte via videolink med Litauens utenriksminister og Stoltenberg kommuniserte med velgerne for første gang på et halvt år, det hadde verken Mohamed Nasheed eller Ruchi Jain klart, selv om de også er klimahelter… Det finnes alternative måter å reise og kommunisere på som ble tydeliggjort når fly plutelig ikke var tilgjengelig lengre. Aktivisten i meg ble spesielt rørt da folk koordinerte seg og samarbeidet for å komme seg ut av knipen, slik som de 50 nordmennene som fant hverandre på internett og spleisa på buss fra Roma. Det er i samarbeid og koordinering nøkkelen ligger også til de gode klimaløsningene.
Du får 10 prosent av oljefondet til disposisjon. Hva bruker du det til?
Jeg hadde brukt mye på forskning av fornybar energi, og på å finne ut hva slags løsninger som kan fungere for de mange områdene som enda ikke har strøm. En ide hvor en landsby selv kan produsere, kontrollere og reparere sitt eget strømsystem hadde vært kult! Ellers ville jeg investert i foretak og initiativer som aktivt jobber for å sikre en bærekraftig framtid. Den siste biten kunne gått til Spire og Utviklingsfondet.
Knus en klimamyte!
Energieffektivisering ikke er det samme som energireduksjon. Det er en kjip myte og knuse, siden vi befinner oss på løsningssida, men den er så sann at det er dumt om vi prøver å unngå den. Det er ingenting som tilsier at vi kan effektivisere oss til et lavutslippssamfunn. Et eksempel; varmeovner nå er dobbelt så effektive som i 1960, men vi har doblet gjennomsnittlig boareal i Norge i samme periode, samtidig som vi har det varmere hjemme. Det betyr at det reelle forbruket og tilhørende klimagassutslipp har fortsatt å øke. Den samme historien hører man om biler, kjøleskap og de fleste andre ting vi omgir oss med i hverdagen. Jeg tror ikke vi blir mindre lykkelig om vi hadde litt færre og litt mindre ting.
Hvordan tror du verden er om ti år?
Om ti år er verdens globale klimagassutslipp på vei nedover, og vi begynner å se for oss hvordan vi kan klare resten innen 2050. Vi har også klart å avskaffe sult og feilernæring gjennom å støtte opp om bærekraftig småskala matproduksjon.
Hva eller hvem utgjør den største trusselen for klimaet i dag?
Mistillit utgjør den største trusselen i dag. Frykten for at naboen sniker seg unna om vi bruker ressurser for å stoppe klimaendringene. Her mener jeg Norge kan gjøre mye for å være et godt eksempel, og for å legge press på andre rike land til å ta på seg de forpliktelsene som kreves av dem. Vi må også betale skadeerstatning for den belastningen vi har påført folk som er sårbare for klimaendringer.
Har du et spørsmål til Jens Stoltenberg?
Jeg har en faktaopplysning; barna i Afrika spiser ikke trær. Skogmilliardene som Stoltenberg skryter av er et viktig og bra initiativ, men for mennesker som opplever klimaendringer på kroppen må det virke banalt at de ikke skal få være endel av løsningen, og få sin del av kaka.
Etter København, hva nå for den voksende klimabevegelsen?
Klimabevegelsen i København viste at vi bryr oss. Klimasaken dreier seg ikke lenger byråkraters kommasettingsegenskaper og diplomatiske evner, det er et globalt folkelig engasjement rundt klimasaken som man til nå aldri har sett maken til. Vi er nødt til å bidra med konstruktive innspill, også må vi bli invitert for å være med å utforme hva slags klimapolitikk vi ønsker for framtida. Vi må selvfølgelig også fortsette å si fra når politikerne ikke gjør en god nok jobb! Slik tror jeg det blir meningsfullt å være med i klimabevegelsen, og at vi kan fortsette å vokse.
Legg igjen en kommentar