Ukens profil er Mette Newth. Her er hennes svar på våre spørsmål


Uke 42 – 2010

Mette Newth, forfatter, oversetter og illustratør er født i 1942. Hun har blant annet vært leder for Norges Kunstnerråd og Norsk Forum for ytringsfrihet og rektor ved kunsthøgskolene i Bergen og Oslo. Mette er gift med den britiskfødte forfatteren Philip Newth, bosatt i Bærum, har tre barn og fem barnebarn. Hun debuterte i 1969 med barneboken ”Den lille vikingen”. Siste utgivelse er fagboka «Arktis Jordas navle» 2007.

Forfattere blir pensjonister, som alle andre, men få slutter å være yrkesaktive av den grunn, og Mette Newth er intet unntak. Hun sier fordelen ved å være pensjonist er at hun nå kan bruke mye mer tid på menneskerettigheter, klimaendringer og andre viktige samfunnsspørsmål for oss og våre etterkommere. Derfor han hun engasjert seg i Besteforeldreaksjonen tilknyttet Framtiden i være hender. www.besteforeldre.framtiden.no

Når gikk det opp for deg at du måtte engasjere deg i klimasaken?

Som så veldig mange andre, opplevde også jeg nederlaget for klodens klima i København vinteren 2009 som et vendepunkt. Etter det var det vrient å overtale seg selv til å  fortsatt tro at verdens politikere ville gjøre store ord til nødvendig klimahandling. Tiden var inne for aktivt engasjement, men det var ingen ny erkjennelse for meg. Jeg har vært engasjert i min samtid og samfunn svært lenge, og tilhører nok de som gjerdesitterne snøftende kaller «yrkesaktivister». Gjerne det. Men å være aktivt med å forme samfunnet du lever i synes jeg både er en demokratisk rett og plikt, og et privilegium. En plikt for oss som har det andre mangler, og et privilegium i kraft av å være menneske; klodens eneste art som både har evner og makt til å beskytte eller skade alt annet liv.

Det står om vilje, og det var politisk vilje som led et sviende nederlag i København. Men i folkebevegelser finnes vilje i massevis, og historien er full av eksempler på hvordan folkeviljen har drevet fram politiske endringer. At statsministeren vinker farvel til en fornyet Kyotoavtale i år og sikkert mye lenger, gjør ikke mitt klimaengasjement mindre.

Hvorfor ville du være ukens profil for Norsk klimanettverk?Skal klimakampen vinnes for våre etterkommere, må folkebevegelser vokse i bredde og styrke, klokskap og oppfinnsomhet, og ikke minst i utholdenhet. Klimanettverket er ungt, spenstig og annerledes. For meg som har jobbet innen organisasjoner det meste av mitt voksne liv, både for kunstnernes rettigheter, ytringsfrihet og andre menneskerettigheter, er det spennende å oppleve en organisasjon som er i bevegelse, i stand til raskt å tilpasse seg nye utfordringer uten å miste måle av sikte. Det tror jeg Klimanettverket vil fortsette å være. Det håper jeg!

Hvilke ting gjør du i hverdagen for et bedre klima?

De enkleste og mest av politisk korrekte ting som de fleste andre fornuftige mennesker gjør; kjører kollektivt, bytter ut fly med tog, sparer strøm, tenker to ganger på ikke påkrevde innkjøp osv. Det er puslete, men jeg tror holdninger er viktige, og endringer av dårlige vaner er enda viktigere. I det lange løp er det faktisk livsviktig for planeten vår at vi endrer holdninger.

Hva er du mest redd for å miste?

Troen på at det nytter å kjempe og håpe. Dessuten hukommelsen, både min egen og den kollektive. Det vil være svært trist om vi glemmer at det tar tid å endre egne og andres holdninger. Enda verre om vi lar Arnulf Øverlands formaning om at vi ikke må tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv gå helt i glemmeboka.

Hvem er din største klimahelt?

Jeg ville ha sagt James Lovelock, som skapte Gaiahypotesen om jorda som en organisme i sin egen rett, og som våget å sette hele sin akademiske ære inn på å forsvare det som ikke bare var en holdbar teori, men som ble et viktig symbol for mange utenfor vitenskapens verden. Det var heltemot. Men ikke mindre heltemodig er klimaforskeren  James  Hansen, som har kastet seg inn i klimakampen med hele sin tyngde, og som                ganske nylig ble arrestert i Washington DC  sammen med over hundre unge mennesker som protesterte mot åpen kullgruvedrift i Appalakkene. Jeg er stolt av å tilhøre samme generasjon som han; besteforeldre som ikke har tenkt å la etterkommerne betale regningen for dagens rovdrift på våre enestående blå planet.

Men akkurat nå vil jeg gjerne framheve Eva Joly, som stiller som presidentkandidat for det grønne Europe Ecologie i Frankrike. Er det noe Europa trenger nå, så er det modige og ærlige ledere som tar opp kampen for rettferdig fordeling i bærekraftige samfunn, som tør å punktere myten om at hemningsløs vekst og liberalisme er veien til himmelen for oss alle. Eva Joly er ærlig og modig, dessuten nøktern. Vinner hun, kan hun  bli Europas viktigste klimapolitiker.

Hvilken sak brenner du mest for?

Enkelt sagt; å få til en kraftig reduksjon av vårt fotavtrykk på klodens klima og ressurser. Av naturlige grunner er jeg svært opptatt av det ansvaret som min generasjon har for tilstanden. Det er en god leveregel å feie for egen dør før man kaster seg over andre, men også fordi vi som tilhører de rike landenes ressurssterke eldregenerasjon har fått høyere og mer aktiv levealder. Det bør vi kvittere for ved å la eldres kunnskap, erfaringer og engasjement komme samfunnet og våre etterkommere  til gode. Slike holdninger preger også Besteforeldreaksjonen, som begynte i 2006 med at framtredende besteforeldre krevde en ansvarlig klimapolitikk for barnebarna i et godt publisert opprop.

Aksjonen, som  forsatt er et nettverk av engasjerte, meningssterke eldre med og uten barnebarn tilknyttet Framtiden i våre hender (FIVH), samarbeider gjerne om viktige klimasaker med  andre organisasjoner.  Ansvarsbevisste eldre som engasjerer seg i en best mulig framtid for våre etterkommere er ikke et særnorsk fenomen. Snarere  er det en voksende trend.  Den eksklusive gruppa av internasjonale toppledere «The Elders» med vår egen Gro Harlem Brundtland, er ett eksempel. Den imponerende amerikanske «Grey Panthers» et annet, og selvsagt er klimaforskeren  James Hansen også et forbilde som Besteforeldreaksjonen setter meget høyt.  I et intervju i Klassekampen 4.10.2010, sier Hansen bl.a:

«Å stabilisere klimaet er et moralsk spørsmål. Det dreier seg om rettferdighet mellom generasjonene. Unge, og eldre som støtter de unge, og som bekymrer seg for de andre artene på planeten, må forenes i kravet om en effektiv tilnærming til problemene. Siden både den utøvende og lovgivende makt velger å snu det døve øre til vitenskapen, må vi se på mulighetene for å gjøre noe gjennom rettssystemet. Våre regjeringer er betrodd ansvaret for å beskytte rettighetene til unge og fremtidige generasjoner. Dette må de utfordres på.»

Hansen har engasjert seg sterkt mot miljø- og klimaødeleggende virksomhet, som tjæresandutvinningen i Alberta i Canada. I forbindelse med at han mottok Sofieprisen i juni i år skrev han til  statsminister Stoltenberg og ba om at den norske stat, som er majoritetseier i Statoil, trekker Statoil fra tjæresandprosjektet i Canada. Men nei, det er ren kommersiell beslutning som regjeringen ikke vil blande seg bort i, fikk han til svar.

Det er pinlig at den rødgrønne regjeringen og flertallet av partiene på Stortinget unnlater å bruke sin rett og følge sin moralske plikt til å instruere Statoil til å trekke seg ut av tjæresandprosjektet, som stadig flere canadiske og internasjonale ekspertmiljøer og bl.a. menneskerettsorganisasjoner advarer så sterkt mot.

Heldigvis er ikke norske organisasjoner like tafatte som våre politiske myndigheter, og flere samarbeider med miljøene i Canada som forsøker å stanse tjæresandutvinningen. Om denne ødeleggende virksomheten innebærer en krenkelse av urfolks rettigheter etter ILO-konvensjonen eller artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter,  er blant de spørsmålene som Besteforeldreaksjonen ser behov for å få juridisk utredet. For det bør være mildest talt problematisk både for selskapet, regjering og Storting dersom Statoil driver en virksomhet som er i strid med de internasjonale menneskerettighetene, som vi også etter våre egen grunnlov er forpliktet til å respektere.

Du får 10 prosent av oljefondet til disposisjon. Hva bruker du det til?

Jeg vil investere i alt som raskt kan virkeliggjør bærekraftige, klimanøytrale samfunn i Norge og ellers i verden der kreative og kompetente folk finnes, og der myndigheter har vilje til å være med på de endringene som er nødvendige for at globale utslipp blir redusert til stabilt nivå. Dette er en stor bestilling, for endringer av inngrodde holdninger som vi alle har i større eller mindre grad, krever store investeringer i kunnskap og nytenkning, undervisning og formidling av både ny og gammel viten.

Men jeg vil også bruke mye på å en solid kampanje som får politikere og velgere til å forstå at det virkelig er lønnsomt å investere i fornybar energi, og at det er riktig å la forbruket av  fossile brennstoff  bli dyrere for at fornybar energi skal bli billigere. Det hører med i regnskapet at Stortinget ber regjeringen instruere Statoil om å trekke seg ut av det svært krevende tjæresandprosjektet i Canada, et klima- og miljøødeleggende prosjekt som kan koste Norges og Statoils gode navn og rykte dyrt.

Knus en klimamyte!

Myten om at teknologi er vår tryllestav som kan løse alle våre klimaproblemer – nå og i  all framtid. Naturen selv demonstrerer hver dag at så ikke er tilfelle.

Hvordan tror du verden er om ti år?

Om ti år har verdens ledere inngått en ny, bindende og kraftigere klimaavtale, en verdig oppfølger til Kyoto-avtalen som ble forlenget i 2011 for at utslippsreduksjonene ikke skulle bli avbrutt. Et av de viktigste nasjonale og internasjonale klimatiltakene som ble iverksatt var innføring av en flat skatt på alt forbruk av olje, gass og kull.

Skatten ble oppkalt etter klimaforsker James Hansen, som i årevis kjempet iherdig for å få  myndigheter til å tørre å skattlegge forbruket av fossilt brennstoff slik at produksjon av fornybar energi ble lønnsom. Det ble den også, i de landene som våget spranget over i  en fornuftig framtid.  I samme tiårsperiode konkurrerte norske byer og tettsteder om å bli mest mulig klimanøytrale. Det samme skjedde i land over hele verden, der også  ord som bærekraftig utvikling og fornybarsamfunn var blitt hedersbetegnelser, ikke  lenger utslitte fraser.

Dessverre er dette kun mine håp om vår vidunderlige verden er om ti år.  Men jeg vet at håp blir virkelighet ved hjelp av viljekraft og hardt arbeid. Det har slekten Homo Sapiens bevist fra våre eldste forfedre vandret ut av Afrika.

Hva eller hvem utgjør den største trusselen for klimaet i dag?

Handlingslammelse og håpløshet. Det som alltid har vært samfunnsengasjertes største fiender er de oppgitte som fnyser av andres engasjement. Nei, gi meg heller en ihuga klimafornekter/skeptiker å diskutere med enn en døvhørt fatalist.

Har du et spørsmål til Jens Stoltenberg?

Statsministeren har fått utallige viktige klimaråd fra betydningsfulle folk  og organisasjoner, spørsmål som synes å bli behendig omgått eller bli silkeglatt besvart. Mitt spørsmål, som jeg for så vidt ikke venter svar på, er ganske enkelt; når skal du ikke bare høre, men også følge gode klimaråd?

Nevn en klimalov du gjerne ville følge?

Den loven vi i Norge ennå ikke har fått, men som mange av oss mener nå er avgjørende viktig. Det er en egen lov som fastsetter nasjonale klimamål, og som fungerer som samfunnets eget måleinstrument, uavhengig av skiftende regjeringer og deres prioriteringer.  I likhet med WWF og andre som nå jobber for en norsk klimalov, men jeg at den må bli sektorovergripende, dvs. følges av alle samfunnssektorer, og bl.a. innebære at statsbudsjettet lages i tråd med nasjonale klimautslippsmål med prosentvise årlige kutt. Så har jeg et spesielt ønske om at klimaloven fastslår ansvaret for våre etterkommeres klima og miljø, gjerne med henvisning til Grunnloven. Loven må tydelig markerer det selvstendige ansvar Norge har, et ansvar vi deler med andre land i nordområdene – vår plass på kloden – og for sårbare Arktis.

Før Mexico-møtet, hva nå for den voksende klimabevegelsen?

Det finnes bare ett svar; et bredere,sterkere, mer motstandsdyktig og slitesterkt engasjement. Krefter må forenes på tvers av nasjoner og generasjoner, fysisk såvel som virtuelt. Det viktigste er å ikke gi opp kampen for framtiden. Om ikke alle seire vinnes i min tilmålte tid på Jorda, den blå kloden som er det eneste hjemmet vi mennesker har i universet, så vil jeg i alle fall kunne se barnebarna mine i øynene og si at jeg gjorde alt som sto i min makt for redde deres klima.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *